Shåresh Ahmadi, født 1. mai 1994 gikk fra Oppsal til Vålerengens idrettsforening sommeren 2010. Han debuterte i tippeligaen mot Strømsgodset lørdag 16. oktober 2010. Begivenheten avfødte følgende bloggkommentar fra Oppsalgutt og fotballekspert Bengt Eriksen:
«En av guttene som fikk sin Tippeligadebut lørdag har gått en vei jeg kjenner litt til. Heller ikke han har tatt seg frem på egenhånd. Jeg håper han husket det lørdag kveld. Noen snakker som om det er et motsetningsforhold mellom breddefotball og toppfotball. Eller: At det er to vidt forskjellige ting. Det skjønner jeg lite av. Det riktige er vel at begge deler befinner seg på den samme veien. Forskjellen er at veien er bred og humpete i den ene enden og smal og jevn i den andre. Ja, og at veien fra bredde til topp er en klatreetappe. Sikkert er det i hvert fall at store deler av veien er brolagt med de beste intensjoner fra oppofrende og uselviske mennesker. Barn og unge fortjener det beste. Dessverre får ikke alle det de fortjener. Alt kan alltids være bedre; treningsforhold, organisering av treningene, øvelsene, gjennomføring av trening/ kamp. Det er lett å peke på alt som kunne vært bedre. Det er enda lettere å overse det som lenge har vært bra. Jeg tror det holder med ett eksempel. Fredag 1. januar i år (2010) så det mørkt ut for de fotballspillende på Oppsal. Kunstgressbanen, hvor flere av Oppsallagene skulle trene mandag 4. januar, var dekket av snø. Veldig mye snø. Men altså: Litt etter frokosttid den fredagen fant noen på å starte en traktor. Den gikk fra morgen til midnatt fredag, lørdag og søndag. To-tre karer kjørte på omgang. Traktoren gikk knapt på tomgang. Den måkte, freste og børstet. Mandag morgen så kunstgressbanen ut som et flunkende nytt biljardbord. På ettermiddagen kunne Oppsals håpefulle gutter og jenter trene i tøfler – og i tillegg være godt skodd. Måtte Shåresh Ahmadi være førstemann til å sende alle støttespillerne sine en varm tanke. Tar jeg ikke feil, trente Shåresh med Oppsals 94-lag den omtalte mandagen. Det hadde ikke latt seg gjøre uten traktorkjørernes innsats. Jeg håper han sendte dem en tanke allerede på vei hjem fra Tippeligadebuten for Vålerenga lørdag. Som takk for bidraget på den kronglete og tilsynelatende håpløse veien fra trening i tussmørket på Potetjordet (Oppsals tidligere og noe humpete treningsfelt) til kamp i flomlyset på Ullevaal stadion. For: I lagidrett er det vrient å være god alene. Det er umulig å bli god uten hjelp, støtte, veiledning, korrektiver, oppmuntring og oppofrelse både fra lagkamerater/-venninner på banen og fra støttespillerne utenfor banen – enten de er trenere, oppmenn, vannbærere, vaffelsteikere, vaktmestere eller foreldre. Det nevnes, for det hender noen glemmer både noe og noen, hvorfor og hvordan når de har nådd toppen. Breddefotballen er proppfull av mennesker som baner vei fra løkka til Ullevaal. Resten – og det er ikke lite, bevares – er opp til spilleren selv. Det gjenstår «bare» å fylle plassen med lidenskap, alvor, ydmykhet, glede, konsentrasjon og innsats. Den beste gaven den håpefulle kan gi seg selv og de mange velmenende hodene og støttende hendene, er å gjøre sitt beste – alltid. Det er det eneste som hjelper spilleren videre og det eneste de gode hjelperne «forlanger» som takk. Til Shåresh fra Oppsal og alle andre håpefulle fotballspillende gutter og jenter: Lykke til. Til alle de gode hjelperne som baner vei: Takk.»
Bengt Eriksen
med utallige timer på Potetjordet før VIF-debuten i 1983)
Bengt Eriksen (født 1965) er oppvokst på Oppsal og har vært med på lasset i noen av klubbene som faren Leif har trent: Vålerengens Idrettsforening, Eidsvold Turn, Jevnaker og Skeid. Eriksen er utdannet økonom og fotballtrener. Han har spilt for VIF og trent Drøbak/Frogn og Skeid i Adeccoligaen og Tippeligaen. Bengt bor fremdeles på Oppsal og er ofte å se på anlegget.
