«Musa Oppsal brølte mot løven Vålerengen i 80 minutter på Trasopbanen i går. Helt til 10 minutter gjensto, hadde kameratgjengen fra Oppsal holdt kniven mot strupene til «proffene» fra krongodset Vålerengen.»
(AFTENPOSTEN 27. MAI 1983)
Topp mot bunn. Referenten fra Aftenposten var naturlig nok opptatt av hvordan Oppsalspillerne, som ankom Trasopbanen på tråsykler og var nyopprykket fra 5. divisjon, yppet seg mot feterte spillere i firmabiler og en av Europas beste trenere. Rammene lå så absolutt til rette for et skikkelig cupdrama med 1.100 betalende tilskuere.
Vålerenga var denne sesongen inne i sin definitive gullalder. De hadde vunnet serien i 1980 og cupen i 1981, og etter dette ble laget forsterket ytterligere med en rekke sterke navn. I tillegg hadde klubben sikret seg Gunder Bengtsson som trener, svensken hadde allerede gurustatus etter å ha ledet IFK Göteborg til seier i UEFA-cupen. VIF-formann Tor «Tomat-Jørgen» Jørgensen hadde på forbilledlig breialt vis store ambisjoner om nasjonal dominans og suksess i Europa. Hva hadde så Oppsal å skilte med? Jo, en oppmann som hadde vært keeper på VIF i sin ungdom, dessuten en 26-årig erfaren kaptein og midtstopper som en gang hadde spilt på guttelandslaget, men dessverre var Kåre Haagensen den eneste i klubben som noengang hadde akslet en landslagstrøye. De siste åra hadde han vært trener for en fem-seks av lagkameratene som akkurat hadde rundet tjue.
Historien til Oppsals A-lag var knapt glamorøs. Laget vant riktignok 6. divisjon og rykket opp i 1970, men så gikk ferden ned igjen i 71 og opp på nytt i 72. Laget skiltet med størrelser som Freddy Botner og Jan Roger Sandbakken, som begge spilte på by- eller kretslag. Etter å ha vært nære på i fire år, klarte laget endelig å klatre opp til 4. divisjon i 1978, men merket raskt at nivået var betydelig høyere, så i 1980 gikk den tunge turen ned i femte, inntil man karret seg opp igjen i 1982. Våren 1983 begynte svært godt, laget var ubeseiret og ledet 4. divisjon, hadde dessuten vunnet begge kvalikrundene til NM.
Nå ventet altså VIF på andre banehalvdel. Etter kun fem minutter la Ivar Johnsen et perfekt innlegg, som Lars Gulbrandsen nikket resolutt i mål bak Tom Jacobsen i VIF-buret. Gutten med tilnavnet «Sneipen» gjentok følgelig prestasjonen fra småguttseieren i Ready Cup fem år tidligere. Syv minutter før pause økte Johnsen til 2-0 for Oppsal. Det kokte på tribunene rundt Trasopbanen, mens motstanderne virket paralysert.
I annen omgang satte Vålerenga på landslagsspilleren Stein Gran, kjøpt inn fra Lyn i dyre dommer. Gran bidro mye til å snu kampen. Han la opp til reduseringen, som ble satt i mål av Trond Sollid – et navn som også har en viss posisjon i norsk fotball – og sto selv for utlikningen. Oppsal var likevel ikke ferdig, presset høyt, markerte tett og satte fl ere ganger VIFkeeperen på prøve. Til slutt måtte en Bøler-gutt til for å senke Oppsal, Egil «Snapper’n» Johansen kom selv fra 4. divisjon og nikket inn seiersmålet ti minutter før slutt.
«Oppsal var gode», sa Gunder Bengtsson etterpå. Han slapp med skrekken, og Vålerenga nådde senere cupfi nalen og tok samme sesong klubbens mest suverene seriemesterskap. Mens Oppsal-gutta konstaterte galgenhumoristisk at «nå kan vi glemme europacupen og konsentrere oss om serien!» Moro var det lell!
A-laget under ledelse av Arne Winsnes (bak til venstre) som sikret opprykk til 4. divisjon i 1982.
Foran fra venstre: Per Skjønneberg, Jan Roger Sandbakken, Ivar Johnsen, Terje Winsnes, Arne Borge, Arild Åsegaard
