I ettertid er det nesten symbolsk at Oppsal Håndballskole for 7-8-åringer så dagens lys høsten 1986. Samme vår hadde nemlig herrelaget vårt rykket ned etter en storhetstid på rundt 25 år. Nå er det gått cirka 25 år siden den gangen, og vi er inne i en ny tid, med jentene i øverste divisjon og ellers med en storklubb som har en solid og stø historie og vise til.
TEKST: PER SØDERSTRØM
Så vidt vi har bragt på det rene var Oppsal den første Osloklubben med håndballskole for barn. Reistad ved Drammen var visstnok allerede i gang året før, vi har også rapporter fra håndballmetropolen Elverum som startet sin første håndballskole i 1979. Kan hende andre steder var enda tidligere ute, men vi skal la denne historie-konkurransen ligge og konsentrere oss om den skolen Oppsal startet, og der det i aller høyeste grad sto kvinner bak.
Det var en genuin interesse for håndball som lå grunnlaget, selvfølgelig, men kanskje like mye et ønske om å gi barn og unge noen opplevelser de kunne bygge relasjonene sine på i tillegg til det skolegangen kunne gi. Riktignok startet aldersbestemte serier etc. rundt 10-års-stadiet, men tanken var å gi Oppsal-barna en flying start – før dette. Det er verdt å huske på at barna i disse årene er mottakelig for alle former for impulser, bare det er gøy. Og hvis vi skal gi initiativet et slagord i en startfase kan vi godt kalle prosjektet for:
<Lek og mestring med ball – i samvær med andre>. Det var Elisabeth Magnussen som først krummet nakken eller rettere sagt stakk fram haka – som det heter på Oppsalspråket. Hun fikk raskt med seg Randi Strand og satte i gang et rekrutteringsarbeid for å fylle halltiden som klubben stilte til rådighet.
Skolene sto selvfølgelig sentralt, og alle de som etterhvert ble med i kretsen rundt de første lederne, – der vi godt kan nevne Elisabeths søster Maj Britt Straith, samt Lise Johansen – stilte villig opp som klassekontakter for å lose barna til Trasophallen. Skolefritidsordningen var etter hvert lett «angripelig», det kunne jo være det samme hvor ungene var, bare de var samlet og hadde det moro. Så lenge fritid var en del av ordet, dukket lek og mestring opp som relevante aspekter som alle kunne godkjenne.
De skolene som lå sentralt for rekrutteringen var Oppsal, Trasop, Godlia og Østensjø. Det overrasker ingen at store deler avden rekrutteringen Oppsal opplevde i sin storhetstid hadde bakgrunn fra de samme skolene. Dette gjorde arbeidet med nye rekrutter enklere, interessen for Oppsal satt jo allerede dypt, men fra interesse til handling og til utvikling av en veldrevet håndballskole var veien krevende. Det var nemlig ikke få som dukket opp på treningene! 40-50 unger to ganger i uka som ser på deg med sultne øyne for å leke å ha det moro stiller krav til både ryggrad og tålmodighet.
Foreldrene ble derfor av stor viktighet. De kom da også til å spille en avgjørende rolle spesielt i den første tiden for Oppsal Håndballskole. Mange av dem hadde heldigvis spilt håndball selv, og kunne derfor bidra også på det håndballfaglige området. De andre, som kun hadde interesse og pågangsmot, ble tatt hjertelig imot på ledersiden. Oppgaver var det flust med.
Det er hyggelig å kunne videreformidle en gryende håndballinteresse som faktisk ga seg utslag i en trenerutdannelse for flere av foreldrene. Som mange av dem har fortalt oss gikk jo ikke treningsinnholdet bare på løp, kast og grep. Det gikk like mye på koordinasjon, teknikk og forståelse. Det satte igjen krav til organiseringen av treningene, og ikke minst til å sørge for entusiasmen var på topp. Innsats, læring og mestring hører nøye sammen, og det tok ikke lang til før ungene ville prøve seg mot andre, for å se hvor langt de hadde kommet. Kravene til en gulrot nå og da økte, og alle de som var med den gangen husker den dag i dag når de første turneringene fant sted. Turneringen i Vestby ble en årlig utflukt etter hvert, for ikke å snakke om Oppsals egen turnering i Trasophallen. At det kom landslagsspillere til premieutdelingen gjorde ikke opplevelsen mindre, noe som i høy grad bidro til å stimulere interessen for å fortsette.
Flere av de trenerne og lederne som var med den gangen gikk videre inn i klubbarbeidet, og noen av dem er med ennå. De snakker fremdeles om hvor artig det var å registrere at de som hadde gjennomført håndballskolen fikk en – som nevnt innledningsvis – flying start. De var som regel et trinn over de som hadde kommet rett inn i alderbestemt klasse som 10-åring. Nå jevnet det seg selvfølgelig ut etter hvert, men i begrepet «mestring» ligger det faktum at du føler at du har et forsprang på motstanderne. Det heter konkurranse, ikke sant? Dette er en del av idrettskonseptet, og vi kan være sikre på at de som i dag tenker tilbake på håndballskolen i Oppsal – de gjør det med glede.
Det er verdt å understreke hvilken viktig rolle foreldregenerasjonen spilte rundt klubbutviklingen. Tiltaket var i alles interesse, og det ble veldig tidlig en gruppetilhørighet rundt Oppsal Håndballskole, den ga barna en fellesskapsfølelse som betydde enormt mye. Riktignok er det på sin plass å nevne at noen av foreldrene måtte temmes, spesielt de som så mer på sitt eget avkom enn det øvrige lederskapet satte pris på. Det er lett å leve ut sine ambisjoner gjennom en datter eller en sønn, men stort sett løste dette seg til fellesskapets beste. Ikke minst når barna selv tok til orde: «Slapp av`a fatter`n!» Selvjustis er ikke å forakte.
Oppsal kan være stolte av intiativtagerne, foreldrene, og ikke minst av klubblederne som den gangen som så behovet, og som bidro til å gjøre noe med det. Håndballskolen lever i beste velgående den dag i dag, til beste for distriktets barn og unge.
