For motstanderne fortonet denne målvakten «Bush» seg som en lecablokk på 3×2 meter, iført svart overall, runde briller og bustete hår som bidro sterkt til å plassere Oppsal på håndballkartet.
AV PER SØDERSTRØM
Han innrømmer selv at han den dag i dag gjenkjennes på navnet når Oslofolk skal snakke idrettshistorikk og håndball spesielt. Han bidro til at Oppsalnavnet kom i fokus, og vi kan vel plusse på at Roger Hverven og Gummersbach-kampene kommer på en delt annenplass. For de som ikke var inside på håndball rundt 1970-talet kan vi bekrefte at ekspertisen både ute og hjemme hadde Pål Bye rangert som kanskje verdens aller beste håndballmålvakt. Med dette som bakteppe stjal vi oss til en kveld hjemme hos Pål Bye for å studere nærmere hvem han egentlig er.
Han liker å kalle seg østkantgutt, men må likevel innrømme at han er født på vestkanten. Familien bodde i Munkedamsveien bak Aker Brygge den gang Pål så dagens lys 21. mai 1946. Omstendighetene rundt familiens flytting til Etterstadsletta i 1949 var at lillegutt var plaget med bronkitt, så de riktige instanser – som Pål ikke kjenner i detalj – sørget for at familien Bye ble forflyttet vekk fra havnestrøkets fuktige klima til et mer egnet sted. Det høres i dag ut som et fantastisk sosialt grep man ikke tiltenkte den tids hovedstad, kun ett år etter krigen. Uansett betød det at Pål vokste opp med sine to søstre, en som var tre år eldre og en to år yngre, på Etterstad, der han fortsatt bor, fremdeles singel, som han alltid har vært. Selv om han fullførte den tids artium på engelsklinjen og studerte noen år, var det likevel idretten som opptok både tanker og gjerning i årene etterpå, frem mot det som skulle bli en lang og suksessfull karriere.
Skolegangen foregikk på Vålerenga Skole på barnetrinnet, deretter realskolen og gymnas på Vahl. Det var jo naturlig at skolen ble stedet der idretten hadde best vekstvilkår. Vahl var en av flere skoler der idrettsmiljøet blomstret. En annen var Teisen. Av viktige bærebjelker i gullalderen var de fleste var innom disse skole-knutepunktene. Torstein Hansen, Roger Hverven og Geir Røse var sammen med Pål om det meste.
Det var naturlig for Pål å gå inn i Vålerenga for å spille fotball. Løkkene gutta trente på etter skoletid lå i området, om det nå var på Etterstad utenfor vinduene til Pål, eller Jordal. Jungeltrommene gikk, så alle visste hvor gutta var til enhver tid. Det var vanskelig å gjøre lekser så lenge man hørte en ball som spratt. Pål gikk inn i VIF som 12-åring, en litt tykkfallen unggutt, likevel med ambisjoner. Det kommende året ble avgjørende for både Pål og senere Oppsal, ja, faktisk også for det norske herrelandslaget i håndball: Han skjønte rett og slett at han måtte gjøre noe med vekt og omfang om han skulle henge med videre.
Roger Hverven, hans gode venn i alle år, kunne fortelle at han så Pål i mørket løpe rundt på Etterstad i treningsoverall idet kompisene trakk ned rullegardinene for å køye etter dagens gjøremål. Historien forteller ikke bare om ambisjonsnivået, men like mye om disiplin, selvkontroll, selvfølelse og etter hvert selvtillit, som ikke er de dårligste egenskapene en håndballmålvakt kan ha. Den slanke utgaven av Pål Bye spilte – fra han var 13 år – fotball og ishockey i VIF opp til junioralder. På Vahl gymnas var han på skolelaget i fotball, håndball, ishockey og bandy. At han valgte å satse som håndballmålvakt kom idet han ble med et gjeng inn i klubben Brynjar, et av flere klekkerier for kommende stjerner. Geir Røse var også innom der før han ankom Oppsal. Pål fikk sågar 4 landskamper med seg fra Brynjar til Oppsal, etter en debut som 19-åring i november 1965. Han spilte sin 150-ende og siste landskamp i februar 1980. Det er en mannsalder, det, – uansett idrett. Han var knapt hjemom!
Han passerte skoler og tidlig ungdom, deretter noen studieår (vi tror gjerne han hadde «suspen» på hele tiden for at ikke tid skulle gå til spille!) og fikk fast ansettelse hos Kemneren. Det er sikkert et lengre navn på denne stillingen i Oslo Kommune, men han har uansett vært der hele tiden siden den gang. Så vidt vi har oppfattet har han det samme forholdet til denne jobben som til oppgaven som håndballmålvakt: Han må bæres ut!
– Ja, jeg har trivdes i miljøet fra dag en, der jeg jobber med skatteinnkreving. Så kan man spørre seg om håndballen har hatt noen betydning i min jobbtilværelse. Da tenker jeg umiddelbart på evnen til å tåle stress-situasjoner, for ikke å snakke om teamwork og lagspill.
– Håndballen var vel også i nærheten av å bli en jobb, slik den utviklet seg?
– Ja, kanskje, men klart morsommere enn hos Kemneren! ler han.
– Litt mer pressedekning også?
– Ja, heldigvis! Men det er ingen grunn til å underslå at jeg kanskje kunne ha opplevd enda mer, jeg fikk nemlig profftilbud fra Barcelona i den perioden.
– Du verden – hva var det som gjorde at du avslo?
– Oppsal. Jeg hadde det jeg trengte, opplevelser, miljø, gutta, jeg var fornøyd med utviklingen.
Om han har vært trofast i sin jobb i Oslo Kommune, har han vært like trofast i jobben mellom stengene. Oppsals resultater taler for seg, vi snakker om 6 seriemesterskap (tre av dem på rad fra 1971 til 1973), 2 sluttspillmesterskap og ett Cup-NM. Alle mesterskapene kom mellom 1971 og 1983. Pål har ikke bare orden på dem alle, han har orden på detaljene rundt mesterskapene også. Når vi forteller at vi har hentet resultatene fra statistikkene til Norges Håndballforbund, sier Pål: – De forteller ikke alt!
Han henter umiddelbart frem scrapbooks, album og hefter med sirlig innklebede klipp fra «hele etterkrigstiden», som kan dokumentere at noen av seriemesterskapene ble kalt norgesmesterskap, og at noen betød mottakelse av Kongepokal. Vi skal la detaljene ligge, bortsett fra at det ovennenvnte Cup-NM ble spilt utendørs. Produktet til Norges Håndballforbund ble mer strukturert etter hvert som tiden gikk. La oss nøye oss med å si at Oppsal var et topplag i hele denne perioden. Siden resultater og meritter kan letes frem andre steder, kan vi bare fastslå at han var med på alt som var mulig å få med seg den tiden han holdt på. Vi har nevnt de nasjonale mesterskapene, og plusser gjerne på VM- deltagelse for Norge samt diverse E-Cupeventyer der de fleste husker kvartfinalene mot Gummersbach (Vest-Tyskland) og semifinalene mot Mai (Moskva) og Granollers (Spania).
Da gjenstår kanskje det største, OL i München i 1972 der laget ble nummer 9. Det er dramatiske grunner til å dvele ved vesttysk håndball fra denne tidsepoken. Vi lar Pål selv fortelle: – Jeg merker at jeg fortsatt hisser meg opp når jeg tenker tilbake, sier han. –Vi kan ta Gummersbachkampene først. Vi hadde slått dem 18-13 hjemme, noe som i seg selv var en kjempesensasjon. I returkampen hadde vi samme resultat i sluttfasen da tyskernes lagleder, Djordje Vucinic – sendte utpå en 8. spiller. De vant 19-13 – gikk videre og slapp unna med det. Året etter, i OL, møtte vi Vest-Tyskland i innledningsgruppa vår. Vi åpnet med tap mot Romania (som var ventet), og skulle senere avslutte mot Spania (som alle regnet med skulle bli nummer 4) så alle visste dermed at det sto mellom oss og Vest-Tyskland om å komme til kvartfinalen. Det sto 15- 15 i sluttsekundene da Inge Hansen snappet en tversoverpasning og stormet alene mot det tyske målet.
Den tyske laglederen, Werner Vick, sendte sporenstreks en 8. mann ut på banen for å overfalle Inge, og det ble en masse tumulter. I kaoset rundt hendelsen blåste dommerne av kampen! 15-15! Senere slo vi Spania med 2, men måtte ha vunnet med 6 for å passere tyskerne og gå til kvarten. Reaksjoner? Ikke annet enn at tysk riks-TV kuttet de siste 20 sekundene på kveldens sportsreportasjer. Dette var nok før uttrykket «Fair Play» hadde sitt gjennomslag internasjonalt og vi var videre enig om at vi for alvor disse to årene merket at vi kom fra en liten nasjon, sa Pål og ristet på hodet. Vi kan vel anta at de to laglederne hadde gått den samme skolen.
Den hjemlige håndballen var mindre dramatisk, og Pål holdt det gående til langt utpå 1980-tallet. Ingen har talt antall kamper han har spilt i toppen ute og hjemme, men vi syntes det var greit å spørre om den beste og verste opplevelsen mellom stengene. Vi trodde kanskje dette var kamper med en viss berømmelse, men tok feil.
– Den verste var en landskamp mot Ungarn på Elverum. Det var i 1969 og jeg husker at Elverums egen Arnulf Bæk fikk bestemannspremien. Det hjalp imidlertid lite siden Kai Killerud (målvakten fra Nordstrand) åpnet uten å være nær en ball. Han hadde problemer med nakken (kan hende han så etter alt han slapp inn – reds. anm.), men så kom jeg innpå. Heller ikke jeg rørte ballen i særlig grad så jeg minnes egentlig hele landskampen som et mareritt fra begynnelse til slutt. Den gikk til alt overmål direkte på TV, men jeg tror gutta spilte bra for vi tapte bare 24-17!
– Den beste? – Ja, det må har vært i Polen, i byen Mielec i 1970. Da oppsto den følelsen man kan få som målvakt av og til. Man har full kontroll, vet hvor skuddene kommer og skjønner etter hvert alt hva motstanderne finner på, ja, jeg hadde følelsen av å kunne stå med henda på ryggen og likevel ta det meste. Vi tapte med to, men jeg avverget et adskillig større tap.
Vi kunne sitte resten av kvelden, men siden vi befant oss i den samme leiligheten som Pål flyttet inn i da han var tre år, hadde vi følelsen av at vi hadde tatt del i det meste av de opplevelsene denne 1.92 centimeter høye legenden kunne skilte med. Det måtte i tilfelle være noen tabloide spørsmål tilslutt.
– Når du skal kose deg hjemme for eksempel en lørdagskveld, hva spiser du da?
– Tjaa, jeg lager aldri middag, heller ikke på lørdager. Jeg spiser varm lunsj på jobben, det holder. I det hele tatt synes jeg varm-mat-avhengigheten er litt håpløs. Vi er medlemmer av dyreriket, vet du, og jeg vet ikke om noen dyr som spiser varm mat. Gjør du? Er jeg ut på restaurant med venner er det godt og koselig, men jeg har aldri steikepanna fremme her hjemme. – Drikke da? – Ja, kanskje en øl, eller en konjakk, eller en whisky, men alltid – og hver dag – tran.
– Akkurat. Du sier som VG: Dagen blir aldri den samme uten? – Gjerne det. Den skal jeg bruke, ler Pål Bye.
