Skip to main content

Målvakta fra Hellerud

«Hvorfor jeg ble håndballkeeper? Det ble bare sånn fra jeg var ti-tolv år gammel. Kanskje skyldtes det ren latskap, for jeg har aldri vært noe treningsfenomen, og slett ikke glad i å løpe.» Hans Kr. Huseby var en liten tass helt til han ble tenåring, da vokste han seg stor og var med på å vinne Oppsals første NM-gull. Dessuten voktet han buret for Norge under VM i Tsjekkoslovakia i 1964.  

Hans Huseby flyttet til Hellerud som sjuåring, og har bodd i samme distriktet i mer enn 65 år. Bydelen har en ganske lik historie med nabolagene Oppsal og Bryn, de første tomtene ble solgt til småhusbebyggelse på begynnelsen av 1900-tallet og større utparselleringer fulgte så på 20- og 30-tallet. Beboerne stiftet som seg hør og bør tidlig sitt eget arbeideridrettslag: Hellerud Sportsforening. Da Hans kom til verden i 1940, hadde sportsforeningen for lengst skiftet navn til Østmarka Idrettslag.

– Jeg gikk på Bryn skole og begynte tidlig med både håndball og fotball, husker Hans. – Blant annet var jeg med å vinne Akers kretsmesterskap i fotball med skolen. Finalen ble spilt i snøvær på Furuset stadion.

Hans ble håndballkeeper i Østmarka IL, og da han var seksten år gammel vant laget Oslomesterskapet for gutter. Laget besto av skolekamerater fra Teisen. På samme tid var Østmarka IL i ferd med å gå i oppløsning. Håndballgjengen brukte allerede Kusletta og Trasopbanen som treningsbaner, og hadde dessuten trenere fra Oppsal, derfor var det naturlig å overføre håndballaktiviteten til Oppsal IF, som ikke hadde herrelag fra før

– 8. mars 1958 var jeg med på årsmøtet i Oppsal i det gamle velhuset. På samme tid pågikk VM i ishockey på Jordal, så vi reiste ned i samlet flokk for å se toppkampen mellom Canada og USA. Canada vant overbevisende og ble verdensmestere. Viktigere for meg var at jeg denne kvelden traff hun som skulle bli kona mi, smiler Hans.

Jevnaldrende Kari Engan er ekte Oppsaljente, oppvokst i den delen av Kampheimveien som senere skiftet navn til Bjartveien, og gikk på Østensjø skole. Damehåndballen var på frammarsj på Oppsal, og Kari meldte seg inn i Oppsal IF allerede som niåring.

– Det var vanlig å delta i mange idrettsgrener, så jeg spilte både håndball, løp orientering og gikk på ski, forklarer Kari. Kari og Hans var barn av villabebyggelsen, men opplevde et distrikt i enorm forvandling. Drabantbyen Oppsal var i ferd med å vokse fram.

– For meg var Oppsal langt borte. Jeg var aldri lenger enn Kusletta, så jeg merket ikke så mye til blokkbebyggelsen. Hellerudgjengen vanket ved postkassene på Hellerud, og var mest opptatt av skrekkhistorier fra nabolaget, særlig om hva som skjedde i Dr. Dedichens sinnssykeasyl, smiler Hans.

– Vi syntes drabantbyen var spennende, forteller Kari. – Vi var en trygg gjeng fra den gamle bebyggelsen på Oppsal og «over dalen» på Ulsrud, og syntes bare det var positivt med nye folk. Utbyggingen skjedde jo dessuten pø om pø. Etter gymnaset reiste Hans Huseby en kort periode på sjøen, og begynte deretter i jobb hos Forsvarets Datasentral på Akershus festning. Allerede som nittenåring ble han formann i håndballgruppa i OIF – her skulle både han og Kari forbli engasjert i mer enn tretti år.

– Den gang var det kretsserie, og Oppsal vant klasse C, B og A på tre år, dessuten junior-NM i 1961. Håndballen utviklet seg virkelig veldig bra, med bred rekruttering. Selv begynte jeg i 1963 å bygge hus rett nedenfor barndomshjemmet på Hellerud. Jeg kjørte 600 trillebårlass med masse, og murte grunnmur sammen med faren min. På kveldene spilte jeg håndball, trente ikke en time, men ble veldig sterk. Så ble jeg tatt ut som målmann på landslaget, men under en bykamp brakk jeg lillefingeren. «Huseby spilte seg inn og ut av landslaget», skrev Aftenposten.

Høydepunktet i Hans Husebys håndballkarriere var definitivt 1964-sesongen. Først møtte Oppsal Arild i innendørsfinalen, og kampen ble en virkelig thriller. På stillingen 14 – 14 og med kun 20 sekunder igjen av kampen fikk Arild straffe.
– Trygve Hegnar skulle ta straffen, og jeg forsøkte å psyke ham ut, men han var iskald som alltid og ballen gikk i mål, forteller Hans.
Men i utendørsfinalen fikk Oppsal-guttene finaleseier 15-14 på Rjukan, og sikret klubbens første NM-gull i seniorhåndball.

I mars samme år ble Hans Huseby tatt ut som landslagskeeper til verdensmesterskapet i Tsjekkoslovakia.
– Vi tok toget fra Østbanestasjonen til Praha. Reisen tok 28 timer, og da hadde vi akkurat to timer til oppvarming før den første kampen. Det måtte jo gå dårlig, og vi tapte for Japan. Spillerne var bare halvparten så store som oss, men dobbelt så raske. Også den andre kampen tapte vi, mot Romania som var suverene og også ble verdensmestere. I den tredje kampen møtte vi Sovjetunionen, som deltok i VM for første gang. Vi vant 13-11, men det var ikke nok til å komme videre i turneringen.

Hva kjennetegnet så landslagsmålvakten?
– Først og fremst var jeg stor og kraftig, både fysisk og psykisk, dessuten relativt reaksjonssterk. Mitt mest karakteristiske kjennetegn var likevel plasseringsevnen – jeg kastet meg sjelden, var verken systematiker eller «sprettball». Styrken var strekspillet, jeg var svakere på vingskudd. I likhet med de fleste keepere løftet jeg da gjerne litt på ene beinet, og om skytteren var klar over dette var det bare å sette ballen under foten på meg.

Fire år senere hadde han sin siste opptreden i Oppsal-målet, kun 28 år gammel.
– Mye skjedde i livet på den tiden. Jeg bygde hus, Kari og jeg giftet oss og fikk vår første datter i 1965, dessuten fikk jeg en krevende jobb i IBM. På håndballbanen hadde jeg kommet så langt som jeg var i stand til, men kanskje enda viktigere var at Pål Bye hadde slått gjennom i klubben.

Ekteparet fortsatte likevel å engasjere seg administrativt i Oppsal, Kari som sekretær og Hans som kasserer både i håndballgruppa og i hovedlaget, han førte blant annet regnskap for kioskdriften.
– Så fikk vi en dag bokettersyn fra skatteinspektøren, som begynte å pålegge oss skatt. Vi betalte ingenting, og etter en del år hadde den påståtte skattegjelda økt til nesten en halv million kroner. Da banket kemneren på hjemme hos Willy Vraalsen privat for å ta pant i fjernsynet hans, men Willy jaget ham på dør. Etter ti år ble kravet slettet. En utredning i Håndballforbundet påpekte at vi kunne beregne kostnadsgodtgjørelse for dugnadsinnsats, og da forsvant det skattbare overskuddet.

Begge Huseby-døtrene Line og Hanne begynte også å spille håndball, og eldstedatter Line tok opp pappas keeperhansker og drev det så langt som til kretslagsrepresentasjon. Senere har også barnebarna tatt opp lærkula. Hans Huseby fungerte også som reiseleder under Europacup-eventyret på syttitallet, blant annet til Moskva i 1974:

– Vi hadde chartret to Tupolev-maskiner med 100 supportere i hver, og ble mottatt som statsmenn på Lenin stadion. En Sovjet- koryfé holdt en lang tale og overrakte oss medaljer. Dette var ikke vi forberedt på, så jeg måtte improvisere et svar og overrakte midlertidig et sponsormerke i plast fra Tandberg. Så var vi på Bolsjoi og bestilte sjampanje og russisk kaviar. Sjokket var stort da vi ble avkrevd betaling i rubler, for alt gikk ellers i vestlig valuta. Vi måtte sende Kari ut på gata sammen med Terje Vraalsen for å veksle på svartebørsen.

Ekteparet Huseby var pott og panne i håndballmiljøet i Oppsal fram til rundt 1990, sentrale i det meste, ikke minst innsats for å skaffe penger. I gullalderen ble det foretatt kronerulling på selve Karl Johan, og den rommelige garasjen på Hellerud var mange ganger stappfull av varer som idrettslaget hadde påtatt seg å selge.

– En gang hadde vi lagret et større parti spekepølse, forteller Kari, – men så hadde musa vært der og forsynt seg. Hva gjorde vi da? Pølsemakeren kunne ikke ta de musespiste snabbene tilbake. Det endte med at vi skar av de endene musa hadde vært på, og i stedet solgte halve spekepølser. – Men hva gjør man vel ikke for en god sak? ler håndballekteparet Kari og Hans Huseby.  Hans Kr. Huseby var en stor, kraftig og reaksjonssterk keeper. “Min store svakhet var at jeg løftet ene beinet”, forteller Hans Kr. Huseby.