«Kan ikke du overta hele håndballen?» spurte Gunnar Vraalsen. «Hjelp!» ropte jeg. «Jeg kan gå inn midlertidig som formann», beroliget Gunnar. Og sånn ble det.
HANS ANDERSEN, FØDT 1928 OG FORTSATT HÅNDBALLENTUSIAST
Sommeren 1956 ble en gjeng gutter fra Østmarka Idrettslag oslomestere i håndball. Klubben hadde drevet med håndball i mange år, både for damer og herrer. Men klubben manglet ledere, og forholdene ble så vanskelige at flere av damespillerne valgte å gå over til Oppsal. Allerede året etter inngikk idrettslaget en avtale om også å overføre herrehåndballen, og samtlige Østmarka-spillere meldte seg inn i Oppsal.
I 1958 hadde guttemesterne vokst til juniorer, og i oppsaldrakter spilte de seg fram til finalen i Oslomesterskapet. Finalen gikk mot Arild, en av de to veteranklubbene som før krigen stiftet håndballforbundet. Laget tapte 5-7, men finalen ble et første varsel om en nye storklubb som noen år senere skulle dominere norsk herrehåndball.
I denne perioden dukket en ivrig håndballinteressert ung mann opp i klubben. Hans Andersen startet opprinnelig med friidrett, for han syntes det var moro å løpe om kapp med de store gutta. Men på Østensjø skole fikk han den tidligere turneren Harald Wergeland som lærer, og han lærte guttene å spille elleverhåndball.
– Så oppsto det noe krangling rundt et damelag på Oppsal, og jeg tilbød meg å hjelpe dem, men understreket at jeg ikke var noe særlig til spiller. Jeg overtok derfor først treneransvaret for et pikelag og senere damelaget etter «Johs» Lie. Det var en fornøyelig gjeng, og artig å være med overalt. Jeg husker blant annet hvordan vi jublet hele veien hjem på lasteplanet etter å ha vunnet en kamp i Høland, forteller Hans.
– Så kom herrelaget fra Østmarka, og Gunnar Vraalsen nødet meg til også å overta dette laget. På den tida vanket jeg nærmest hjemme hos ham i Kampheimveien, det var mitt andre hjem, så det var umulig å si nei.
Det suksessrike juniorlaget fra Østmarka utgjorde tyngden i A-laget, og i løpet av to år spilte de seg opp fra laveste til høyeste divisjon i Oslo-serien. Hans Andersen skaffet Tore Andersen fra Oslo Håndballklubb (OHK) og siden Ragnar Pettersen fra Grønland som trenere – Pettersen var regnet som en av tidens beste håndballtrenere.
Sommeren 1959 havnet Oppsal for alvor i avisoverskriftene. Etter å ha slått ut sterke 1.divisjonslag som OHK og Mode, trengte erfarne Nordstrand fire ekstraomganger for å vinne semifinalen. En mer spennende og dramatisk semifinale var knapt nok spilt før. Oppsal-laget fikk med dette mange venner og tilhengere fra den øvrige del av klubben, og ikke minst fra publikum ellers i landet.
I de følgende årene viste laget at det var kommet for å bli i norsk topphåndball, med en rekke gode resultater. Seniorlagets suksess fikk selvsagt stor betydning for rekrutteringen. Fra slutten av femtitallet deltok Oppsal med hele 8 lag i seriene, og i 1960 var småguttelaget nummer 2 i Oslo. I 1961 nådde både guttelaget og juniorlaget Oslofinalene, og i 1962 var antall lag i seriene økt til 12. Hans Andersen høstet også private gevinster – han fant nemlig kona si gjennom klubben.
– Hun var fra Oppsal og hadde lyst til å spille håndball. Da hun ringte klubbkontoret fikk hun beskjed om å stille på Trasop og spørre etter Hans Andersen. Det gjorde hun, og siden har vi hengt sammen!
Etter hvert ba Hans Andersen seg fri fra vervet som håndballformann, men slett ikke for å ligge på sofaen. Han satt i to år som formann i Oslo Håndballkrets, ble dommer av første grad og medlem av Norges Håndballforbunds Hovedseriekomité fra opprettelsen i 1965. Fortsatt er han «hands on» med håndballen i klubben, blant annet som medlem av «Oppsalkara» – en gjeng som møtes ukentlig på samfunnshuset, holder hverandre løpende oppdatert og dessuten synger Evert Taube!
