I barndommen holdt noen av gutta med Aston Villa, fordi det var den eneste fotballklubben med egen brus – Villa Farris! Men hvor mange andre klubbaviser enn Oppsal Orienterings «Blåavis» hadde sin egen tegneserie? La oss her vise noen eksempler på Arne Høglunds karakteristiske strek.
”10 sekunder igjen”, Gunvald småtripper samtidig som han sjekker opp for siste gang: Kartet i orden, kompasset på plass, startkortilomma. ”Gå,godtur”, det var starterens kommando og hilsen og i det samme kjente Gunvald et snøfnugg på nesa.
”Fanker’n og” han småbanner for seg selv mens han løper langs merkeløypa til kartposten. ”Sånne treige tullinger. Det måtte da vel kunne gå an å få tel detta klubbmesterskapet før det kom snø da ma’. Fysste startnummeret hadd’n au, så skulle han likesom ligge foran for å spore opp for hele bunten han nå’a. Han hadde nå gardert seg bra han Gunvald, ja. Det hadde vøri styggkallt om morran, så han hadde tii med seg fingervotta og dugelig lue, rosiner hadde’n i lomma og kamferolje på beina, ull innerst og nylon utapå. Jo, denna gutten skulle nok greie seg gjennom dissa kilometera au, men det var så fortærane lell. Her hadde dom hele sommer’n og høsten på seg, og så itte få rota seg tel detta løpet før i slutten av november. Vinter’n kom tidlig her i Asmaladal, men Gunvald skulle vise dom han, itte hadde’n gitt opp no løp før i år, itte skulle det bli i dag heller. Men det var da som ….., hvor ble det ta banna. Hadd’n flugi tur løypa? Nei der så’n det kvite kartoppslaget.”
Dampen sto som en sky rundt ham mens han merket av posten, en ekstra titt på kartet og inn mellom trærne bar det. Nå var snøværet satt inn for alvor, det formelig lavet ned og bakken lå allerede hvit. Bare inn mot storskogen sto de svarte spora etter Gunvald.
Ved starten gikk diskusjonen om en skulle stoppe hele greia, men det ble til at Bendik Bu, formannen i Indre Ralljup I.L., fortsatte å sende gutta ut i skogen. Det var nå vettuge folk som vel kom heim igjen, det eneste problemet måtte bli han Gunvald Plassen. Han var truandes til litt av hvert, sta som gjeita var han, men det gikk vel bra.
Gunvald hadde ikke dagen. Det ble bare surr hva han enn gjorde, ingen ting stemte, alt ble så likt i denne snøen og ikke et menneske som han kunne spørre om veien. ”Men han ga seg itte denna kar’n, nei om han så skulle leite i flere veker så skulle dissa posta finnes. Det var flere setre og utløer i terrenget, så han skulle nok greie seg.” Snøen fortsatte å rause ned….
…..det var på julaften om formiddagen. Hos gamlefolka på Plassen var det ikke mye glede denne dagen. Han Johannes gikk til og fra, han småbrummet for seg selv: ”Ja-ja, dette hadd’n denna orienteringa å takke for. Her måtte han, gamle kroppen, drive hele småbruket åleine fordi at denna gutt-traven hadde flygi bort seg. Ja, itte det at’n itte sørja gutten sånn alvorlig, men han kunne ha tedd seg som folk han Gunvald så hadd’n levd nå og de gamle foreldra hass kunne ha blitt spart for detta. Han hadde drivi mye i skauen sjøl han Johannes, men det var nå mer matnyttig det da ma’. En tiur under spelltia, et dådyr en gang i blant, ja tel og med ælj hadde det blitt på disse tura hass. Ja-ja, ulovlig var det vel, men kjøtt var nå kjøtt likevæl og det kom godt med. Men denne orienteringa det var semre greier. Var’n heldig han Gunvald så hadd’n kommi hemat med ei keramikkskål eller ei teskje med inskripsjon, ja det var noe å fly etter. Gunda, kona hass, hadde det ikke lett hu heller, men han fikk vel gå sta å hente denne julebuska. Han fikk vel prøve laga tel litt jul håkkesom.”
Kona på Plassen snufse og grein litt: ”Nei, detta ble tråkig høyti’ det, nå hadd’a gitt opp håpet hu også. Gutten var nok borte. Kameratene i klubben hadde vært innom flere ganger, de hadde med seg tinga hass Gunvald, blomster hadde dom hatt med seg au, så fra den kanten var det itte no trøst å få. Alle de andre gutta hadde gitt opp løpet den sørgelige sønda’n og komme velberga hemat, bare gutten hennes var der ute et ste’. Og selv om han var like trassig som bess’mor si’, så var det nok slutt denna gongen. Nei, hu fikk fortsette med sitt. Maten sto klar tel å settes i ommen, vaska rundt hadd’a gjort, fugleneket var satt opp og vegen til skjulet var måkt, men hva hjalp vel det, ikke ble det no’ gle’e mer i Plassen nei. Vedkassa var tom, det var’n aldri mens gutten hennes levde. Ja-ja, hu fikk gå sta å hente et fange, livet måtte jo leves videre for den som var att.”
Utenfor stua traff Gunda mann sin som kom med den vesle granbuska han hadde hogget. Begge kastet de et blikk mot storskogen, og begge tenkte de nok på han som var der ute et sted. I det samme hørtes klokkene fra kirken lenger nede i dalen. ”Men i alle da’er, hvem er det som kommer der nede i skogkanten? Det ligner da på…, det skulle nå vel aldri være.. jo, det er’n Gunvald.” Han bruker de siste kreftene sine og løper opp mot foreldrene. ”Je har itte gitt opp, je har alle posta” roper han. Skjegget er han, skitten er han, bløt og trett er han, men det lyser i de blå øya som liksom sier: ”Jo, detta er gutten sin.” ”Men da har du jo vinni da, gutten min”, snufser hu Gunda, ”alle de andre løpera ga seg”. Han Johannes kremter, han stryker en vott over aua. ”Grattulerer me’seier’n”, sier han. ”Så kom jula til Plassen likavæl da.”
