Skip to main content

Friidrettens svansesang

Vi startet klubbens friidrettshistorie om Rolf Brekkes 800-meter mot Ben Eastman – ”Il Fenomeno” på Bislett i 1934. Vi avslutter med Rolfs sønn Rolf Otto, som sytti år senere kjempet en fortvilt kamp mot et mindre hyggelig friidrettsfenomen: nedlegging.

Arvelig belastet som han var, begynte selvfølgelig også Rolf Otto å løpe, for Oppsal. Han hadde faktisk klubbrekorden på 800 meter med 1.56,5 inntil sammenslåingen med BFG i 1970, da mistet han bestetiden til sin far!

Siden løp Rolf Otto for Lambertseter, inntil han flyttet til Dalbakkveien og barna begynte å trene friidrett i Oppsal. Da stilte han seg til disposisjon i styre og stell, og ledet Oppsal Friidrett gjennom en tiårsperiode, både som formann og trener.

Friidretten hadde i denne perioden brukbar økonomi og et suverent anlegg på Trasop. Men aktiviteten var det verre med. En del barn ble rekruttert, men disse ga seg gjerne i fjortenårsalderen. Foreldrene var heller ikke altfor engasjert, kontingenten var lav og dugnader ble ikke gjennomført.

Spikeren i kista var innføringen av den nye organiseringen i 2005, der hver særorganisasjon skulle klare seg selv. Vi var skeptiske til dette «alliansedyret», men tyngdeloven gjaldt, mener Rolf Otto Brekke.
– Selv om modellen også hadde sine fordeler, hadde vi problemer med at vi ikke lenger kunne forholde oss til et felles idrettslag. Dette rammet særlig de små gruppene.

Også i praksis måtte den skrantende friidretten kjempe om reviret, ikke minst av den allestedsnærværende fotballen. Gressmatta var ofte okkupert av fotballen, med innbytterbenker som la beslag på tre av løpebanene. En øvelse som spydkast ble vanskelig å gjennomføre. I likhet med mange andre klubber i landet ble friidretten rett og slett for liten i Oppsal.

– Vi gjorde alt vi kunne for å finne løsninger, og så fikk vi den gode ideen at vi kunne slå oss sammen med skigruppa, som i vårt distrikt levde litt i skyggen av Rustad. Å kombinere ski om vinteren med friidrett om sommeren måtte være en god idé, mente vi – og det syntes også kretsen. Vi skrev derfor en intensjonsavtale og valgte felles styre. Men så viste det seg at to særidretter ikke har lov til å slå seg sammen i et allianseidrettslag…

Men ingen regel uten unntak, og en søknad ble sendt til Idrettsforbundets styre med anmodning om unntak. Søknaden ble imidlertid avslått av administrasjonen uten engang å bli forelagt idrettsstyret. Dermed var det i praksis kroken på døra.

– Vi oppsummerte at det ikke lenger var mulig å bruke ressurser på friidrett. Vi fant ingen drivkrefter verken i allianseidrettslaget eller blant foreldrene, og instruktører hadde vi ikke. I årsskiftet 2007/ 08 ble dermed hele friidrettsgruppa lagt i møllposen. Vi overlot utstyret vårt til Bøler, men der opplevde de det samme – at alt bare ble fotball. Kun en trofast utøver løper nå med Oppsals logo på brystet – evig lojale Guro Flatekval. Synd, men sant, avslutter Rolf Otto Brekke.

(BUL-stafett) Sesongen 1998 klarte friidrettsgruppa fortsatt å stille både jente- og guttelag i BUL-stafetten i Frognerparken. Selv om lagene var blant de aller yngste, holdt de godt følge. Bak fra venstre: Erik Kristoffer, Truls, Ole-Martin, Kevin, Anders, John, Håkon, Adrian og Roar. Foran fra venstre: Lena, Unnur, Marte, Katrine, Trine, Kimberley, Marianne og Chanin.
Friidrettsgruppas medlemmer ble yngre og yngre de siste årene.