«Jeg holdt på borte på banen, da Willy Vraalsen kom forbi. Han stoppet og kikket. «Du trener vel spenst?» spurte han plutselig. «Hæ?» «For du veit vel at spenst er grunnlaget for all idrett?» Så var han borte, men ordene ble sittende. Slik var Willy, forteller sprinteren Terje Sand.
Vi samlet en del sentrale friidrettsnavn for å oppsummere typiske trekk fra de beste årene på syttitallet. Her var de litt eldre barndomsvennene Thor Lyder Andersen og Finn Arnt Gulbrandsen som sto for mye av trening og administrasjon, og de lovende utøverne Kjell-Erik Hansen, Bjørn Erik Fenre og Terje Sand, alle født på midten av femtitallet.
– Jeg vokste opp i nabohuset til Gunnar Vraalsen, og når det gjelder oppvekst og idrett, handler det i stor grad om familien Vraalsen. Vi fikk stadige dytt i retning av å drive idrett. Gunnar sto for eksempel for at det var greit at vi fikk spille håndball mot garasjeportene, om de så måtte skiftes ut hvert eneste år. Dette synet fikk de med de andre foreldrene på, ja hele lokalsamfunnet, forteller Terje og tilføyer:
– Så ble vi innmari gode i håndball også. Klassen min måtte hatt verdens beste håndballag, med Kristen «Cash» Grislingås, Allan Gjerde, Per Ringså, Roy Vraalsen og Erik Lutmann. I en sånn sammenheng blir et par ødelagte garasjeporter underordnet.
– Hver dag var vi i hallen og så på A-laget, supplerer Kjell-Erik. – Bare å få skifte nær A-laget var stas. Det var aldri noe spørsmål om hvor vi skulle – vi skulle hit!
– Typisk nok drev de fleste av oss med en hel rekke ulike idrettsgrener om hverandre, påpeker Bjørn Erik. – Til slutt måtte vi jo velge, og da foretrakk mange friidretten fordi det var et så godt miljø der. Lederne var så inviterende og inkluderende, virket genuint opptatt av hver og en av oss. Innen håndballen var det mye tøffere.
Det krydde av unger på Oppsal på slutten av sekstitallet, og utover idrettslaget var de viktigste aktivitetene kirkeklubben og ungdomsklubben.
– Vi tok noen grep for å rekruttere til friidrettsgruppa, husker Finn Arnt. – Blant annet arrangerte vi skolemesterskap mellom Østensjø, Trasop og Oppsal. På denne måten huka vi talentene. Men det var ikke nok å rekruttere enerne, vi måtte ha et større miljø rundt. Derfor hadde vi også en rekke andre aktiviteter, visekvelder, hobbygrupper og bordtennis. Alt dette bidro til at vi ble så mange. En sentral miljøskaper var for eksempel ”Slatty”, som fikk tilnavnet fordi han hadde slatters i begge knærne, men som spilte gitar som en gud.
De eldste jente- og gutteutøverne deltok også på en treningsleir på Mariholtet i skoleferien. Her var det trening, bading, konkurranser og ikke minst volleyball. De yngste fikk sin egen sykkeltur til samme sted litt senere på ettersommeren. Også i pinsen var det en kort samling med innlagt stafett. Våren 1972 dro hele gruppa for første gang på tur til Danmark.
– Drivkraften som trenere var jo idrettsinteressen, sier Thor Lyder. – Vi drev jo også absolutt idrettsarbeid, men skjønte etter hvert at aktivitetene også hadde en klar sosial side, der målet var at alle skulle ha det bra.
Fellesskapsfølelsen var derfor sterk. Man skulle kanskje tro at innen friidretten, som for det meste er individuell, skulle føre til introverte, selvopptatte egoister, men slik var det ikke i Oppsal. Samholdet var viktigere enn aktivitetene.
– Vi ville nok vinne selv, men var like glade når en av de andre gjorde det bra. Og var vi på stevner, samla vi oss gjerne i store klynger på tjue, tretti stykker. Vi hadde en utpreget lagånd, forteller Bjørn Erik og får følge av Terje: – Vi hadde blikk for hverandre: «i dag er’n innmari god».
Samholdet fortsatte gjennom tenåringsåra. På lørdagene var det først trening sammen, så hjem og skifte før de igjen møttes til tippekamp og fest. Gjennom idretten fikk de ut nødvendig damp og samtidig et nettverk som holdt dem unna å henge på senteret. Dette ga sjøltillit og trygghet.
Foreldrene var aldri med på stevner eller øvelser, det var ikke kutyme på den tida. Det betød likevel ikke at de stilte seg likegyldige, de hadde stor forståelse for idretten som garantist mot at de håpefulle skulle havne på skråplanet, og tok tak på foreldremøter, vakter og dugnader. Ikke minst mødregruppa skal ha stor ære for aktiv kakebaking, kiosktjeneste, bingo og telefonkatalogutdeling.
– Noen år samla vi oss på julaften klokka tolv og løp rundt Nøklevann. Bare for kos, ler Bjørn Erik. Og ennå samles et tjuetall av friidretten til julebord hvert eneste år. Her frisker de opp gode minner fra skolemesterskap, Donald Duck- og Tyrvingleker – fra den tida fotballen ikke dominerte totalt. De husker trettenåringen Nina Solbakken som bare dukket opp en dag og spurte om det var her man løp stafett? – for siden å havne på juniorlandslaget i 4×400 meter. De snakker om Jan Wangen, som ikke bare kunne kaste håndball men også tyngre skyts som diskos og kule. Mange flere navn flyr gjennom lufta. Og minner. Svært gode minner.
