«Sportslig er alle yngre fotballag utradert fra seriespill i 1. divisjon og jentefotball får fortsatt ingen inntreden unntatt et selvtrent damelag, ishockeygruppas lag i 3. div er poengløse, damelaget i håndball er en middelhavsfarer i 4. divisjon og herrelaget ligger nederst i 2. divisjon, orienteringsgruppa har mistet «et halvt landslag» det siste året, basketballen på seniornivå ligger langt lavere enn forventet og mangler rekruttering, friidretten er uten aktivitet, skigruppa har kun en hopper igjen og minimalt med langrennsutøvere. Administrativt sliter man stort med å få fylt opp plasser i styrer og utvalg samt å finne frem til trenere og oppmenn.»
LEDERARTIKKEL I KLUBBAVISA, 1988
Fra «verdens tak» til «dødens dal», etter eventyrlig vekst og suksess stampet klubben i motgang. Organiseringen rundt løpende drift og forvaltning var ikke tilpasset klubbens størrelse og oppgaver. Det hadde også vært mangeårig nedgang i medlemsmassen, det reelle medlemstallet var mer enn halvert til under tusen. Mottrekket var å ansette en person til å håndtere den daglige driften på heltid, og valget falt i 1988 på Anders Johan Allan Gjerde, et på alle måter lykkelig valg.
Allan var en av håndballheltene fra gullalderen, både som spiller og trener, og med et navn som hele Norge forbandt med Oppsal. Han var utdannet diplomøkonom med solid ledererfaring fra næringslivet. Tanken hans var å ta pause fra næringslivet et par-tre år for å bidra til en vellykket omlegging av klubben, men engasjementet skulle bli av langt større varighet…
– Jeg avdekket raskt at tilstanden i klubben langt fra var bra, forteller Allan. – Hovedlaget hadde lenge gått med underskudd og det var ingen egenkapital igjen. Finansieringsplanen for å dekke kostnadene til en heltidsstilling – altså min lønn – var mildest talt usikker, med en stor og høyst usikker post kalt «reklame» til å dekke inn det meste. Tillitsvalgte med kjerneoppgaver rundt driften av hovedlaget var utslitte etter mange års iherdig innsats – og benyttet anledningen til å trekke seg ut, med den følge at jeg som daglig leder måtte overta vervene.
Klubben vedtok å danne et arbeidsutvalg bestående av tre styremedlemmer, som sammen med daglig leder skulle lede hovedlaget. Antall ordinære styremøter ble redusert, i stedet ble det satset på ulike utvalg, ut fra troen på at det skulle være lettere å rekruttere folk til spesifikke oppgaver. Dette viste seg ikke å være noe skup, og utvalgene ble etter hvert nedlagt igjen.
Økonomiske strakstiltak ble igangsatt for i det hele tatt kunne betale lønn til daglig leder. Et tiltak var lav fastlønn og så bonusordninger knyttet til alle typer inntekter Allan kunne skaffe til veie. Et annet var å leie ham ut til hans tidligere arbeidsgiver mot et klekkelig timehonorar til klubben. En offensiv satsing mot sponsorer og annonsører ga lite utbytte for hovedlaget – for dette var gruppenes domene – men Allan organiserte vareauksjon og juletresalg som han selv måtte forestå, sent og tidlig, hverdag som helg. På dette viset kom første års økonomi i havn, sågar med overskudd for første gang på lang tid.
– Erfaringene vi gjorde var at veien til økonomisk ryggrad i driften av hovedlaget ikke gikk gjennom reklame og sponsorer, men at vi måtte lete etter mer permanente inntekter i form av aktiviteter og drift, gjerne også store felles dugnader, lotterier og andre utenomsportslige tiltak, forklarer Allan Gjerde.
Blant tiltakene var byens første idrettslagsdrevne skolefritidshjem i klubbens lokaler med Allan som daglig leder. Dette ble svært godt mottatt i nærmiljøet inntil skolene i 1992 selv overtok ansvaret for skolefritidsordningen, og ga et pent årlig overskudd. Så ble det innledet forhandlinger med kommunen om fullt driftsansvar for Trasophallen, noe som medførte at mannskapsrommene til Park og idrett ble overlatt til klubben, deler av disse ble omgjort til en hybelleilighet for personer knyttet til klubben – noe som ga ytterligere faste inntekter og virket preventivt mot hærverk og innbrudd. Oppgavene tok mye av kapasiteten til daglig leder, men g klubben økonomi til å ansette Erik Bakke som driftsansvarlig for anlegget på Trasop i 1992. Dermed var den faste staben doblet.
En rekke andre tiltak ble også satt i gang for å styrke økonomien. Ved inngangen til nittitallet ble juletresalget supplert med røkelaks. Et stort lotteri ble gjennomført, pluss egenfinansiert skrapelotteri, dessuten førjulsmoro med gamle håndballhelter i Trasophallen. Salg av postordrevarer og ukebladabonnementer ble forsøkt, mens et forsøk på å gå offensivt ut for å skaffe store dugnadsjobber ble torpedert av skattemyndighetene, som mente at Oppsal måtte registrere seg som skattepliktig foretak.
Allan Gjerde var i det hele tatt høyt og lavt for å skaffe penger. Etter at skolefritidshjemmet ble nedlagt, ble lokalene leid ut til en barnehage for seksåringer. Et rabatthefte med verdikuponer til forretningene i nærmiljøet ble innført. Og i 1992 arrangerte klubben «Oppsaluka» med et kjempestort Tivoli på grusbanen, med familieunderholdning med Eli Rygh og dans til Nordre Sving inne i hallen. Det ble dessuten gjort framstøt for å få inntekter fra bingo og spilleautomater, i tillegg til at rutinene for kontingentinnbetaling ble strammet kraftig opp.
Mange av aktivitetene møtte motstand, både internt og eksternt, og måtte etter hvert avvikles. Men alt i alt økte inntektene, klubben kom ut av sitt økonomiske uføre og gikk med overskudd på hele nittitallet. Dermed var grunnlaget lagt for ny voldsom vekst av unge medlemmer. I 1998 passerte OIF på nytt 1.500 medlemmer, derav 810 under 20 år, og hele 300 frivillige hadde ett eller flere offisielle verv. Året etter hadde den tidligere konkurstruede hovedklubben en million kroner i egenkapital, og gruppene fikk overført 250.000 kroner.
