«En idrettsorganisasjons viktigste oppgave er å få flest mulig til å dyrke idrett. Organisasjonens virksomhet må bygges op og innstilles på å løse denne opgave. Utvikling av det menneskelige legeme og folkesundheten er det grunnlag som enhver idrettsbevegelse må bygge på. Gjør den ikke det, og har den ikke dette klart for sig – så blir den ikke en idrettsorganisasjon, men en forretning, en butikk av idrettsfolk, et artistcirkus.»«FOLKEIDRETT. ARBEIDERIDRETT – BORGERLIG IDRETT», AV ROLF HOFMO, AIF – 1937.
«Ikke idrettshelten var ditt idol men massenes fostring» skrev lyrikeren Gunvor Hofmo i sitt hylningsdikt til onkel Rolf. Hofmos filosofi var rådende i Idrettsforbundet (NIF) i gjenreisingstida etter krigen. Fortsatt var toppidrettsfolkene – også i Oppsal – først og fremst allsidige og deltok gjerne i en rekke idrettsgrener. Men Hofmos idealer var på vikende front i forhold til mer rendyrket konkurranseidrett – «artistcirkus» – og økt spesialisering. Organisatorisk førte dette til strid i NIF – mellom sentralstyret og særforbundene som følte seg stemoderlig behandlet. Hofmo-fløyen måtte til slutt gi tapt, men hadde fortsatt makta i statsorganet STUI. Striden om de idrettspolitiske prinsippene førte til stagnasjon, og medlemstallet i NIF sto på stedet hvil fra 1950 til 1965.
Kombinasjonen av økt rekruttering fra drabantbyungdommen og større spesialisering førte til at Oppsal i 1966 omorganiserte seg til en «konsernmodell», der de ulike spesialgruppene fikk langt større selvstyre, ikke minst økonomisk. Gruppene hadde likevel solidarisk ansvar for hverandre, og hovedstyret fungerte som kontrollinstans.
Klubben ble organisert i seks grupper med eget styre og egen kasserer: fotball, håndball, friidrett, ishockey, orientering og ski. Historien om Oppsals sportslige utvikling er heretter historien om de ulike gruppene. Formennene i gruppestyrene utgjorde hovedstyret sammen med formann Willy Vraalsen og to viseformenn. Hver gruppe overførte årlig 10 prosent av overskuddet til hovedlaget.
Begge parter fikk litt rett i den idrettslige striden. I ettertid er det vanskelig å nekte for at toppidretten på godt og vondt ble «en butikk av idrettsfolk». Men samtidig skjøt masseidretten fart i et tempo ingen kunne forutsi: I 1965 hadde Norges Idrettsforbund litt over 430.000 medlemmer 20 år etter var tallet 1,6 millioner. I 1965 var hvert syvende barn medlem i et idrettslag, mens i 1985 drev annethvert barn i Norge organisert idrett. Flere årsaker finnes: Idrettsdekningen på TV – ikke minst den storslåtte TRIM-kampanjen som ble satt i gang i 1967. Tippemidlene til idretten var også viktig.
Oppsal opplevde en opptur tilsvarende trenden på landsbasis og vel så det. Ved 60-årsjubileet i 1972 hadde OIF vokst til formidable 2.000 medlemmer, og formann Willy Vraalsen kunne oppsummere at idretten var i ferd med å bli godkjent i samfunnet som en faktor av stor betydning for det daglige liv: «Den ualminnelig store tilstrømningen til laget de siste par år er kommet uten noen som helst form for agitasjon. Stedets unge og deres foreldre har søkt til idrettslaget av en helt naturlig trang til å knytte forbindelser med idretten.»
