Etter at Willy Vraalsen to ganger så vidt unngikk gasskammeret ved å oppgi falsk navn, sverget han at om han klarte å overleve nazistenes KZ-leire, ville han vie resten av livet til ungdom og idrett. Han ledet Oppsal IF i femti år.
Willy Vraalsen ble født i 1920, vokste opp på Karlsborg, øverst i Bjartveien på Eftasåsen. Han hadde en to år yngre bror, Gunnar og to søstre – den ene døde av hjernehinnebetennelse under krigen. Det var Gunnar som var den spenstige av søsknene og drev aktivt med friidrett. Willy var ingen aktiv idrettsmann, men likevel ble han med på å ta initiativ til dannelsen av Oppsal idrettsforening i 1940.
Våren etter begynte en del venner fra nærmiljøet å skjule våpen, utstyr og mat forskjellige steder i Østmarka. Året etter var motstandsgruppa vokst til 30 mann, blant disse brødrene Vraalsen. Men i 1942 ble Willy og kameraten Oddvar Knutsen arrestert.
– Noen tystet på dem mens de distribuerte illegale aviser, så de stakk av. Men Gestapo truet med å ta mødrene deres som gisler om de ikke meldte seg, forteller Willys datter Trine og Gunnars sønn Terje.
I 1942 ble Willy sendt til tilintetgjørelsesleiren Auschwitz Birkenau i Sør-Polen, der så mange norske jøder skulle bli tatt av dage. To ganger sto han i kø for å bli ekspedert til gasskammeret. Han reddet livet fordi han ennå ikke hadde fått fangenummeret tatovert. Ved å ljuge på navnet, lurte han døden.
I stedet ble han sendt til Sachsenhausen i Oranienburg utenfor Berlin, en konsentrasjonsleir med mange norske fanger, blant annet Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli. Der sverget han på at han ville vie resten av livet til ungdom og idrett om han overlevde.
Willy ble sittende i Sachsenhausen til han ble reddet hjem av De Hvite Bussene på slutten av krigen, og ankom Østbanen med fangetoget 27. mai 1945. I mange år var han sannhetsvitne på skoleturer med De Hvite bussene.
Lillebror Gunnar var i arbeidsleir, men klarte å rømme. Han fortsatte å arbeide illegalt, og ble adjutant for sin gode venn Knut Valstad i Milorgavdeling 13132, 1. tropp inntil begge måtte rømme til Sverige på slutten av krigen.
I løpet av okkupasjonen traff Gunnar sin Gerd, opprinnelig fra Løten, men arbeidet som husholderske på Vestkanten. Da Willy kom hjem i 1945, var han så mager og utsulta at Gerd og Gunnar ikke så annen råd enn å ta ham med til Gerds familieseter på Budor for å fete ham opp. Setra hadde få sengeplasser, så Willy måtte dele køye med Gerds søster Solveig. Sånn gikk det til at brødrene endte opp med hver sin søster.
Gerd fikk jobb som syerske av telt og ryggsekker, mens Gunnar begynte som visergutt i Witt og Borgen, et selskap som solgte anlegg for luftkjøling. Gerd og Gunnar «måtte» gifte seg i 1947, fordi Gerd var gravid og naboene klaget. Familien bodde trangt i Beverlia på Ulsrud, og en av babyene måtte sove i ei margarinkasse på salongbordet fordi det ikke fantes ledig gulvplass. Willy begynte som ryddegutt og skrivemaskinreparatør hos Fasit (senere Ericsson), han skulle bli i bedriften i 50 år og ende opp som direktør. Solveig og Willy flyttet etter hvert inn i annen etasje i familien Valstads nye hus i Ulsrudveien.
På fritida var det idrettslaget som gjaldt. Brødrene var særlig interessert i friidrett (og orientering), der begge var trenere og administratorer. Gunnar fikk senere Norges Friidrettsforbunds diplom for langvarig administrativ innsats. Begge konene begynte å spille håndball, og Solveig var med i klubbens første damehåndballag fra 1947. Ektemennene ble derfor mobilisert som heiagjeng. Da barn og senere barnebarn også ble aktive på håndballbanen, fikk brødrene enda klarere føring hjemmefra om å prioritere håndballen, og da herrehåndballen skjøt fart i Oppsal midt på femtitallet, påtok Gunnar seg vervet som formann i håndballgruppa.
Willy ledet Oppsal IF så å si sammenhengende i femti år. På denne måten oppfylte han eden han sverget i den tyske KZ- leiren. Han var også sentral i byggingen av Oppsal Samfunnshus. Oppsal Vel reiste et velhus i 1932, som i alle år hadde fungert som et samlingssted for idrettsungdommen. I 1972 brant velhuset ned til grunnen, og branntomta ble liggende brakk i to år. «Tomta må komme nærmiljøet til gode», slo Willy fast og ble valgt inn i byggekomiteen for et nytt samfunnshus. Oppsal Samfunnshus kunne innvies i 1979, og Willy Vraalsen var styreleder i andelslaget fra 1990 til sin død åtte år senere.
Da Trasophallen åpnet i 1970, var brødrene nærmest fast inventar. I følge sønnen Roy drømte Gunnar om «et lite rødt hus rett ved siden av hallen». Willy, som var formann i Oppsal IF, fikk på sin side problemer med overtroiske klubbkamerater, som påsto at Oppsal tapte hver gang Willy viste seg på banen. De nektet ham derfor adgang, og dersom han klarte å snike seg inn og gjemme seg bak ribbeveggen, fikk han «skylda» om kampen gikk dårlig.
I OIFs jubileumsberetning fra 1972 står Gunnar oppført som ansvarlig for Trasophallen, mens sønnen Terje har blitt styremedlem og kontaktperson i håndballgruppa. Andre generasjon Vraalsen var på full fart inn i klubben.
– Broren min Roy var tatt ut på ungdomslandslaget, og også jeg var aktuell, skulle vurderes under en kamp i Messehallen.
Men i forkant hadde jeg gått en skitur til Mariholtet, og da jeg kom ut til Skøyen viste det seg at jeg hadde glemt håndballsko – hadde bare skistøvler, ler Terje Vraalsen, som selv forble aktiv på håndballbanen i 35 år. På det mest hektiske var han formann i håndballgruppa og i tillegg trener og lagleder for inntil 11 lag.
– Jeg ble født inn i det, ler Terje. – Vi fikk det inn med teskjeer og dro med oss tradisjonen fra fedrene våre. Det var sunt å vokse opp i en idrettsfamilie, og vi ble engasjert i alt som familien drev med, fryktelig engasjert. En journalist i VG skrev at vi bare passet arbeidet femti prosent, resten av tida jobbet vi for Oppsal. Det var dårlig gjort å skrive.
Willys datter Trine forteller om en familie med særdeles sterkt samhold. - Det var åpent hus hos begge familiene, og det sto alltid masse sko i gangen. Alt handlet om Oppsal. Min egen idrettskarriere ble for øvrig svært kort: Jeg løp én eneste 60-meter på et stevne, og da sa en av fetterne: «Du kan ikke løpe med den rompa der!»
Familien samlet seg ellers på Torpo, der de disponerte sju- åtte stølstuer. De leide første gang gjennom Dansk hytteformidling i 1958, og har siden vært der. Willy hadde også hytte på Røros. Våren 1997 kom Willy hjem fra hytta: «Nå er det noe gærent, nå klarer jeg ikke lenger å følge barnebarna på ski.» Året etter døde han. Samme året innstiftet Oppsal IF et minnefond til ære for sin formann gjennom så mange år.
Fortsatt samles etterkommerne hver tredje juledag, de har vært så mange som 40 stykker på en gang. Og fortsatt spiller to jenter fra tredje generasjon Vraalsen håndball i Oppsal, mer enn 70 år etter at brødrene på 18 og 20 tok initiativet til å starte foreningen. Det er ingen tvil om at Willys løfte i Sachsenhausen er mer enn oppfylt!
