Skip to main content

Oppsal IF – barn av krigen

Willy Vraalsen (…) utbragte et inderlig ønske om et snarlig møte med en virkelig norsk idrettsungdom. (…) Willy Johansen (…) avsluttet med forslag om å synge Gud signe vårt dyre fedreland. (…) Engan (…) opfordret ungdommen til å holde motet oppe.

 SENSURENS UNDERSTREKNINGER I BLÅTT I PROTOKOLLREFERATET FRA OIFS HØSTFEST, OKTOBER 1941.

Det må ha vært en spesiell stemning på denne høstfesten. Flere av festdeltakerne, med festkomiteens formann Willy Vraalsen og broren Gunnar i spissen, var allerede i gang med å samle våpen og utstyr i Østmarka som forberedelse til hjemmefront og sabotasje. Samtidig var også et annet sentralt brødrepar til stede, som hørte til på andre fløyen – i Nasjonal Samling.

Hvem streket så under disse passasjene med blått blekk i Oppsal Idrettsforenings dagbok? I margen står et spørsmålstegn, datoen «2. 6. 1942» og signaturen «A. Gleditsch». På denne tiden var Oppsal IF lagt ned etter ordre fra makthaverne, og alle eiendeler inndratt. Var det NS-sensuren som på denne måten avla protokollen et besøk? Alt tyder på det. Man kan tenke sitt når man vet at Willy Vraalsen i mai samme år ble arrestert og tilbrakte resten av krigen i tyske konsentrasjonsleire.

«Oppsal Idrettsforening blev stiftet den 1.7.40. De som tok det første skritt og dermed har æren av foreningens stiftelse, er brødrene Willy og Gunnar Vraalsen.» Slik innledes OIFs aller første dagbok, av en eller annen grunn ført med rødt blekk.

Dagboka forteller på udramatisk vis om oppbyggingen av det nye idrettslaget, som om krigen ikke eksisterte. Et styre ble etablert, samt ledere for henholdsvis friidrett, fotball og ski. Treningsdager ble bestemt, og laget tapte 10-0 i sin første treningskamp mot Abildsø. Tretten stykker var med på telttur til Elvåga, og i august 1940 ble det avholdt klubbmesterskap i friidrett på Kusletta i øvelsene 60 meter, høyde, lengde og kule.

Foreningen innledet samarbeid med Opsal Vel som uttrykte glede over å få med ungdommen. Basarer, medlemsaftener og fester ble avholdt. I august 1940 noterte foreningen seg for 48 medlemmer, måneden etter var antallet nesten tredoblet. Krigstiden omtales av naturlige årsaker kun i vage ordelag, som denne nyttårshilsenen ved inngangen til 1941: «Jeg ønsker herved foreningen et godt nyttår og håper på bedre tider for idretten og hele det norske folk.»

En treningskveld 13. februar 1941 kommenteres på følgende måte: «Vi har nu innkjøpt en matte som blev hilst med begeistring. Fremmøte blandt jentene er fremdeles lite, men de forstår vel ikke hvilken nytte de har av treningen. Småguttpartiet holder mye bråk, og herr Andersen vil nu ikke påta sig å trene disse lenger.»

Optimismen virket likevel stor, foreningen vurderer å skaffe hytte og arrangerte sitt første skirenn i Østmarka. Innendørs ble det kastet piler, spilt kurong, det var skytebane og dans. I samarbeid med Velforeningen ble det arrangert 17. mai-fest med 60 barn og mange voksne til stede. Så langt virka det ikke som om Quislings regime brydde seg noe særlig om hva den lokale gjengen med ungdommer på Oppsal drev med, men idyllen skulle dessverre snart ta slutt.

Alt høsten 1940 hadde norsk idrett iverksatt full idrettsstreik mot alle arrangementer i nazistenes regi, og å bryte blokaden var å regne som landsforræderi. I slutten av mai 1941 innførte okkupantene en «forordning til beskyttelse av norsk idrett», som i praksis ga nazistene fullmakt til å overta ledelsen i alle idrettslag. OIFs styre vedtok med ungdommelig optimisme at «angående det nye påbud blev det bestemt at foreningen skulde fortsette sitt arbeide uansett hvad som vilde hende».

Men den 28. mars 1942 oppløste Norges «idrettsføreren» følgende klubber i distriktet: Golia tennisklubb, Østensjø tennisklubb, Idrettslaget Freidig, Grønvold Idrettslag og Oppsal Idrettsforening. Kun Bjart fikk leve, men under NS-oppnevnt ledelse. De oppløste idrettsforeningene ble pålagt å innlevere eiendelene sine til ordføreren i Aker kommune, som overførte alt til det nazi-vennlige styret i Bjart. Også OIFs dagbok havnet sannsynligvis her.

Først 21. august 1945 ble det atter skrevet i OIFs dagbok: «Efter at den annen verdenskrig var slutt og vår kamp var kronet med seir, møttes en del gutter fra det gamle styret i OIF og et par andre interesserte til et møte hos Amundsen. Alle var enige om at OIF måtte gjenoppta sin virksomhet for å samle ungdommen på Oppsal, efter den stopp som NS og tyskerne hadde påtvunget foreningen.» 

“De fire store” i Oppsals historie, fotografert under 60-årsjubileet i 1972. Alle var med å stifte Oppsal Idrettsforening i 1940 og deltok aktivt i flere årtier. Fra venstre: Gunnar Vraalsen, Tullik Valstad, Knut Valstad og Willy Vraalsen. Willy ledet Oppsal IF i rundt femti år, og Tullik Valstad er i 2012 fortsatt med i orienteringsvirksomheten.