«Freidig» var foreslått av Ramstad, og dette blev enstemmig vedtatt. Hvilket viser at det var kloke gutter som var tilstede på det møtet, for freidig måtte man være i de dager for å få et arbeideridrettslag til å gå i et distrikt hvor det var Bjart for alle penga.»

A.I.L. FREIDIG, BRYN 5 ÅR: 28. JUNI 1928 – 28. JUNI 1933. 

Etter et mislykket forsøk året før, trommet Bryn Arbeideridrettslag den 28. juni 1928 sammen til stiftelsesmøte for Freidig på Trasop – eller «Hellerud Idrettsplass» – som det het i den gamle protokollen. Klubben ble raskt populær, og hadde etter et halvt år 90 medlemmer som drev med fotball og friidrett, fra høsten også atletikk og ski.

Klubbens ry handler likevel i svært stor grad om boksing. I den gamle protokollen heter det at «Laget har innkjøpt 6 par boksehansker. Det viser sig at boksingen er den idrettsgren som medlemmene interesserer sig mest for, og det finnes mange gode emner blant medlemmene som skal prøve sig på et boksestevne lenger frem i vintersesongen.» Boksetreningen begynte på Klosterheim en gang i uka, og ut på trettitallet kunne Freidig skryte av å være landets beste bokseklubb. Frontfigurer var Kåre Jensen, som vant arbeiderverdensmesterskapet i lett tungvekt i Paris i 1934, dessuten administratoren og dommeren Gustav Ajaxson.

Kaare Jensen bodde i Låveveien, og det kan synes som om Freidig hadde et spesielt godt nedslagsfelt på Godlia. Veteranen Helge Pettersen – født i 1914 og kjent som beboer av den røde tømmerstua på hjørnet av Solbergliveien og Damfaret – fortalte følgende i «Goliaboka»:

«Fotballøkker var det både der Arne Garborgs vei går i dag og på sletta ved Rappveien. Vi hadde mest å gjøre med Bagstevold i Damfaret 7 og Aarstrand i nr. 9. Vi gutta spilte krokett sammen både dag og natt i flere år nede på sletta. Men først og fremst drev vi med idrett. Idrettsbanen på Trasop var humpete, men det var det vi hadde. Så hadde det seg sånn at det sto en ledig brakke borte i Solbergliveien. Og inni den begynte vi å bokse. Boksing ble veldig populært, og jeg ble med i Freidig som holdt til her i strøket. Jeg ble Akershusmester tre år på rad i fluevekt, det må ha vært i årene 32-33-34.»

«Om vinteren var det mest skigåing og hopp. I 1926 var ikke Goliabakken bygd ennå. Den hadde naturlig over- og unnarenn. Etter hvert ble det bygd stillas. På Østensjøvannet spilte vi bandy, som også var populært den gang. Vi måtte selvfølgelig måke banen selv, og det hendte at vi skuffet snø halve dagen før vi kunne begynne å spille»,

Generalforsamlingen våren 1930 valgte et plasstyre for å lede opparbeidelsen av idrettsplassen på Trasop, og hele sommeren ble det arrangert fester på Kusletta for å finansiere arbeidet, for klubbens medlemmer var hardt rammet av arbeidsløsheten i de harde tredveåra. Utfordringene med å få skikk på banen beskrives utførlig i «Trassopvisa», urframført på Freidig-revyen i 1931.

Freidig utgjorde en betydelig lokalpolitisk kraft, ikke minst som organisator av passasjerstreiken på Østensjøbanen. Anna Gripstad forteller i «Goliaboka»: «Jeg husker også den såkalte trikkestreiken i 1937. Det var en aksjon for å få knyttet sammen bytrikken og Østensjøbanen på Etterstad, for å slippe omstigning og få lavere billettpris. For å få det gjennom, boikottet vi banen. Alle gikk til Bryn og tok toget til byen bortsett fra en, som alle merket seg. Han fikk navnet «Mannen med alpeluen».» Etter et par ukers effektiv boikott måtte lokalpolitikerne resignere, og kravene ble innfridd.

Freidig-skirenn anno 1931:

«Jeg har ikke tenkt å rose skiutvalget, men ordholdende er de; sne lovet de og sne fikk vi. Vi har kanskje vært så heldig å få folk som står sig med de høiere makter?

Når dette leses er vårt første berømmelige langrenn gått av stabelen. Jeg er verken aktiv eller passiv skiløper, men har bestandig hatt interesse av stabelavløpninger. Jeg traff lør

dag formannen i skiutvalget. «Nå, hvordan står det til?», spør jeg. «Jo, gett, jeg har ikke detti enda, og nå har jeg gått op løipa», sa han. «Og hvordan er så den?» sier jeg. «Op og ner, gett», svarer han. «Ja, ha, men hvor går’a op og hvor går’a ner?» spør jeg igjen. «Ja, hvor a ikke går opover Smalvoll går’a nerover Tveitajordet», sier’n.»

Trassopvisa

(«Freidig – januar 1931»)

Tekst: Kåre Myhr – Melodi: «Hallo, du kjære Lilly» – Freidig-revyen 1931

Kom op på Trasop-banen

du får nok snart den vanen

å sparke bare jord og stein
men barnebarna våre

kan kanskje pynte på’re

så du beholder arm og bein.
Kommunekassas penge

vi hårdt nok kunde trenge,
men nei, den gikk nok ikke,
nei for alt som er i kassa

det går til borgerplassa

ja, slik er vår kommune grei

Refreng

Men bare kom om hundre år til
Trasop stadion.

Du skal få se at kua går
og gresser efter endt sesong.
Møkk og gjørme ikke finns

nei, alt blir reint og flott

vi sikkert innby kan en prins

og klubbhuset blir som et slott.

Skal vi få skikk på Trasop

så må vi dra noen lass op

av jord og stein og plankekapp
Vi vil nok fylle høla

og renske bort all søla

men pengekassa er for knapp.

I fotballkamp her oppe

må dommer’n ofte stoppe

for gutta plumper gang på gang.
Ja, banen vår er stygg, den

den blir nok aldri trygg, den
Men gutta tar kun denne sang:

Refreng

Formann må vi ha i tømme
for han kan ikke svømme,
og det er lett å drokne her.
Men allikevel forsvant’n
han gikk innafore kanten
og vi gravde både her og der
Med spa’ og hakk’ i handa
vi fløi der rundt og banna
da vi fant’n lyste’n som ei sol
han sat der neri høle
med kjeften full av  søle
og mumla tur sig dissa ord: