Oppsals olympiske mester

Espen Bredesen var flyger, ingen krafthopper, derfor lot suksessen vente på seg i Oppsal. Først da han fikk en trener som fikk ham til å slippe kontrollen, tømme hodet for tanker og bare eksistere i nuet, knekte han koden og ble verdens aller beste.

Espen Bredesen ble født 2. februar 1968 vokste opp i Snipp Møllers vei ved Eftasåsen. Det noe spesielle gatenavnet er etter en original og tusenkunstner som levde i distriktet for hundre år siden, og som sverget på at om han vant en tegnekonkurranse i Paris, skulle han går resten av livet med like høye snipper som en kjent figur i den franske hovedstaden.

Barnekullene var store på Oppsal på syttitallet, og alle var med i ulike idretter og fritidsaktiviteter. Espen var også innom det meste, alt fra sjakk til ishockey, og sykkelen ble brukt til såvel badmintonsom tennisbane. Dessuten fotball, selvfølgelig – for «alle» sparket fotball. Om vinteren krydde det av unger i Bjartbakken, her lærte vi skiferdigheter og balanse, og hissa hverandre til ulike vågestykker. Jeg hoppa for eksempel ned hele bakken på én ski.

- Jeg hadde en forkjærlighet for skihopping helt fra jeg lærte å gå på ski. Jeg elska å hoppe over ulike hindre, også på slalåmski, men uten tanke for at det kunne brukes til noe. Derfor var det egentlig en ren tilfeldighet at jeg begynte med skihopping, forteller Espen.

- Oppsal IF starta hoppskole i Bjartbakken, og huka fatt i oss smågutta i nabolaget. Men ikke så bestemange ville være med. «Dere må bli med videre», formante treneren, men det var bare jeg og en til fra mitt kull som fulgte oppfordringen, men etter et års tid slutta han andre, så da var det bare meg igjen. En håndfull litt større gutter fungerte som forbilder, de holdt det gående og blei ganske gode. Så hadde vi et par kombinertløpere og Per M. Olsrud fra Bogerud-området som var ganske god, men ingen flere fra Oppsal. Jeg så veldig opp til Olsrud, og disse større gutta var viktige for å sikre kontinuiteten og få meg med også på innetreninger. Uten dem tror jeg neppe jeg ville fortsatt.

- Vi lekte oss mye på treningene, og jeg forsto raskt at jeg hadde gode skiferdigheter og teknikk, både i form av balanse og nedslag. Men det hjalp lite, for i de småbakkene vi hoppet i var kraft det viktigste, man måtte ta i litt, og der hadde ikke jeg så mye å bidra med. Derfor sleit jeg med å hevde meg å ta premier, og da jeg var femten hadde jeg lyst til å slutte fordi jeg ikke syntes det gikk noe bra. Da kunne det bikka i gal retning: Ikke var jeg god, ikke var det noe miljø, ingen kamerater – i det hele tatt ingen forutsetninger for suksess.

Trenernes viktigste bragd var å overtale Espen til å ha tålmodighet nok til å fortsette. Han husker særlig Bjørn Østreng, som var med i alle år.
- Jeg var nok for ung til å forstå hvor viktig han var for oss. Men så blei jeg seksten, og vant mitt første norgescuprenn. Da var bakken stor nok til at jeg fikk brukt mine spesielle ferdigheter, da fløy jeg!

Siden gikk det opp og ned. Navnet hans figurerte ikke mye på premielistene i juniorklassen. Som nittenåring blir han nummer fjorten i stor bakke, året etter ble det syttendeplass. Talentet var uomtvistelig, dessuten evnen til å fly, men prestasjonene varierte. Han begynte etter hvert å hevde seg i norske mesterskap, og ble tatt ut til representasjonsoppdrag, men hadde fortsatt til gode å slå gjennom internasjonalt. Først da han fikk den ti år eldre storhopperen Trond Jøran Pedersen som trener, falt alt på plass.

- Trond Jøran satte hverdagen i system, intensiverte treningene og gjorde teknikkbildet tydeligere. Viktigst var likevel å bryte de mentale barrierene: Hvordan fokusere når du sto på toppen, hva var viktig å tenke på. Jeg hadde ikke hatt noen formening om hvordan jeg skulle slippe kontrollen og ta sjansen – for det er hva alt handler om. Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før?

Espen fikk til fulle demonstrert hvor viktig samspillet med treneren var for å lykkes.

- Tidligere hadde jeg inntil siste sekund alltid hatt hodet fullt av alle de små tekniske detaljene som jeg måtte huske på å utføre riktig – resultatet var at jeg var utbrent før jeg nådde hoppkanten. Trond Jøran Pedersen forklarte at alt slikt må drilles med treneren dagen inntil det sitter, sånn at man under rennet bare kan være til stede i øyeblikket og gjøre jobben nær sagt uten å tenke. Dermed hadde jeg knekt koden, og da løsna det. Under VM i Falun i 1993 vant jeg gull i stor bakke og i laghopp. Jeg vant også flere verdenscuprenn – blant annet i Holmenkollen - og var nær å vinne verdenscupen sammenlagt.

I sesongen 93/94 vant han først den tysk-østerrikske hoppuka, så tok han gull i liten bakke og sølv i stor bakke under de olympiske lekene på Lillehammer. Han vant også verdenscupen sammenlagt, dessuten sølv i VM i skiflyging. Senere satte han to ganger verdensrekord i skihopping, til 209 og 210 meter. For sine idrettslige bragder ble han belønnet blant annet med Morgenbladets medalje og Holmenkollmedaljen, og var norsk flaggbærer under OL i Nagano i 1998.

Verden lå for Oppsalguttens føtter, og alt lå til rette for ytterligere suksess. Dessverre falt han på trening og ødela nakken, noe som ødela det lille ekstra som hadde ført ham helt til topps.

Siden ble han NRKs ekspertkommentator innen hopp, og moderklubben Oppsal hedret sitt lojale klubbmedlem med æresmedlemskap.

- Oppsal har utgjort en stor del av livet mitt som idrettsutøver, og klubben ga meg en fantastisk mulighet til å utvikle meg. Selv om hoppmiljøet var lite, hjalp det meg på veien til å bli storhopper. Nå er jeg bosatt i Trøndelag, men glemmer likevel aldri hvor jeg kommer fra, avslutter Oppsals eneste olympiske mester.

 

40-EspenBredesen02Espen Bredesen i svevet i K 90 under Vinter-OL på Lillehammer.
Foto: Gunnar Lier / SCANPIX.

40-EspenBredesen01

 

 

 

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart