Stakan - mannen på kvikklunsjen

«Kjell «Stakan» Staxrud er hovedmannen bak foreningen ØX, hvis formål er å holde stier og løyper øst for Oslo i orden. Kjell har gjennom en mannsalder lagt ned titusenvis av timer på løypemerking, brobygging og annet vedlikeholdsarbeid som har gjort Østmarka tilgjengelig for folk i byen. Stakan har bidratt til at den såkalte «Flyktningeruta» til Sverige er blitt merket og tegnet inn på Østmarkkartet.»

TEKST PÅ INNSIDEN AV KVIKKLUNSJ-PAPIRET.

49-OIF-StakanpaaKvikklunsj-001

Ikke mange studerer sjokoladepapir, men på Kvikklunsjen – den ultimate tursjokoladen – presenterer Skiforeningen og Turistforeningen ildsjeler med betydning for turtilbudet i skauen. «Takk for turen!» heter serien, og en av de utvalgte som her takkes behørig, er Stakan – en av OIFs sjeldne æresmedlemmer.

Kjell Staksrud ble født i 1925, og allerede som ganske ung mann «headhuntet» av søsteren til Torshov-klubben Oslo Ørn, ikke på grunn av sitt sportslige talent, men fordi han jobbet i et firma som drev med kopiering.

- Her kom jeg med i orienteringen, noe som passet meg bra, for jeg har alltid vært flink til å finne snarveier, spøker Stakan på karakteristisk vis.

På femtitallet ble han far til to sønner, og familien flyttet til Bøler. Her så han seg om etter et lokalt idrettslag, og fikk klar beskjed av Tullik Valstad: «Skal du drive med orientering, er ikke Bøler klubben.» Dermed meldte familien seg inn i Oppsal.

I 1962 var Stakan så uheldig at han under løp ble smittet av Hepatitt B, og måtte tilbringe sesongen i karantene. «Gulsottpappaen» ble i stedet leder for en forbundskomité som skulle utrede dette problemet. Konsekvensen var innføring av langbukser og strømper i 1965.

- En del løpere syntes dette var hemmende, og forsøkte å omgå regelen med å løpe med lange knebukser som de trakk opp ute i løypa, vi kalte dem for «heisbermuda».

Stakan fant seg til rette i Oppsal, en sammensveisa gjeng med et godt oldboyslag som han kunne løpe for. Han begynte også å trene smågutter, blant annet sine egne sønner både på ski og i orientering.

- Så fikk jeg en ny idé. Jeg ville lage noe som skolene kunne bruke. Idrettsfolk vil så gjerne samarbeide med skolene, men ofte til lærernes fortvilelse. Jeg begynte å male tall og bokstaver på noen steiner ved Ulsrud- og Nøklevann. Elevene fikk kart med bokstaver på, og så måtte de finne fram til de rette tallene. Jeg nevnte dette for Martin Larsen i Asker Skiklubb, og da svarte han at «vi har noe mye finere, vi skal starte turorientering for vanlige folk». Det var sånn vi i Oppsal fikk ideen til Ola Dilt.

Dermed begynte det å rulle. Stakan skrev tekster, Arne Høglund tegnet, lokale forretningsfolk solgte opplegget mens Knut Valstad sto for postene. Selv om det var Asker som hadde ideen, var det Oppsal som gjorde denne spesielle formen for trim verdenskjent. I løpet av de seks første årene fra 1962 deltok nær 6.000 mennesker.

- Jeg var bare involvert i Ola Dilt i to år, hadde nok å gjøre som oppmann og bidro ellers bare som «bajas-speaker» og lignende.

I 1970 overtok Stakan formannsvervet i o-gruppa etter Tullik Valstad som hadde vært leder i elleve år. Tullik gikk i stedet inn som hovedoppmann. Som leder fikk han være med på viktige oppturer både i bredden og toppen.

- Jeg husker da Oppsal tok dobbeltseier i ungdoms-NM for 14-åringer, da kom jeg rett og slett ikke til orde blant veteranene i «Badstuegjengen».

Fem år senere ble Stakan tatt opp i teknisk komité i det internasjonale orienteringsforbundet. En stor utfordring i løp med deltakere fra mange land, var hvilke språk som skulle benyttes til postbeskrivelsene

- Jeg fikk en idé av en mor som pleide å tegne inn symboler på kartet for barnet sitt som ikke kunne lese. Hvorfor kunne ikke vi gjøre det samme - rett og slett bruke symboler i stedet for tekst? Da ville jo alle språkproblemer i verden være løst. Som sagt så gjort.

Det er altså ingen overdrivelse å utnevne Stakan til de internasjonale postsymbolenes far. Fortsatt er han engasjert i kartsymbolstrid mellom Skiforeningen og Turistforeningen, som ikke klarer å forene seg om fargene på løypeoppmerking og om myrer skal angis med blått eller brunt.

- Problemet er at kart relatert til fjellet har helt omvendte symboler som Oslo-området. Jeg er ivrig medlem av Blåmyras venner under parolen: «Blått er vått – brune myrer er bare bæsj», ler Stakan.

Hva mer kan sies om Stakan? Ganske mye. Blant annet har han vært o-cup-general i ganske mange år. O-cupen er en massemønstring, med tre løyper av ulik lengde. De tre beste fra hver klubb i hver klasse teller med i sammendraget – sånn kan den beste klubben få mer enn hundre «norgesmestere».

 49-O-Cup-finalen-1974-2

Som O-Cup general var Stakan flink til å organisere og få de store massene med selv om de ikke nødvendigvis var potensielle poeng- plukkere. Derfor var det naturlig at Stakan tok i mot seierspokalen da Oppsal vant O-cupen første gang i Halden i 1974.

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart