Overgangene fra Vålerenga

I 1970 opplevde o-gruppa et veldig oppsving og rekruttering, i kjølvannet av kioskdriften på Mariholtet. Men i tillegg meldte en del løpere seg inn utenfra, ikke minst en håndfull yngre seniorløpere fra Vålerenga. I en klubb kjent for fotballoverganger, førte dette til spekulasjoner om hvorvidt det også fantes penger i orienteringssporten.

Utviklingen hadde fram til midten av sekstitallet vært ganske lik i Oppsal og Vålerenga, orienteringsgruppene i begge klubbene besto av en samling familier med ganske få løpende medlemmer. I Oppsal var det meste organisert rundt familien Valstad, mens det i VIF fantes en tilsvarende kjerne av familier og foreldre med tilsvarende dype røtter i lokalmiljøet. Blant disse var den utrettelige løypeleggeren Trygve «Kremen» Ingebretsen og sønnen Trond, som skulle udødeliggjøres som frontfigur i bandet Bjølsen Valsemølle og opphavsmann til fotballhymnen «Vålerenga Kjerke».

Begge klubbene opplevde at det vokste fram sterke ungdomsmiljøer. Som innen håndballen, var Teisen skole et viktig skjæringspunkt og møteplass for O-løperne fra de to klubbene. I Vålerenga hadde de eldre overlatt administrasjonen av O-gruppa til den unge generasjonen, disse markerte seg også sportslig med flere NM-medaljer for juniorer, både individuelt og i stafett. Etter at de ble seniorer på slutten sekstitallet, falt imidlertid de nest beste fra, mange flyttet også ut for å studere eller ta militærtjeneste. Brått var miljøet i VIFs O-gruppe nærmest forsvunnet. Håndfullen med talentfulle løpere som var igjen valgte derfor å melde seg over til Oppsal.

VIF var på den tiden en fotball- og ishockeyklubb, og orienteringsløperne hadde vært nødt til å greie seg selv. Denne kulturen tok de med seg til Oppsal og overførte til de yngre. Å legge løyper og sette ut poster hadde god treningsmessig effekt, mens eldre løpere fort ble instruktører og postutsettere på treningsleire for yngre. Alle ble tatt med i driften av klubben og gjennomføringen av arrangementer.

I tillegg til Frode Svane – som allerede fungerte som trener i Oppsal – var Tore Langaard og Henry Johansen etter hvert de mest markante. Tore Langaard, som var blitt nordisk mester i juniorstafett for Oppsal i 1963 og var med som senior i Nordisk i 1965, var innom VIF etter studiene. Første året etter at han kom tilbake var han også på seniorlandslaget. Henry Johansen hadde som junior vunnet gull i NM og sølv i Nordisk, og som første års senior ble han tatt ut til vårlandskamp i 1969 – antakelig VIFs første utøver på et seniorlandslag i en individuell idrett. Som Oppsal-løper markerte han seg straks med andreplass i eliteklassen i det første skiorienteringsløpet i Østmarka. Tore, Henry og Øivind Høegh samarbeidet om treningsopplegget for de yngre sammen med treneren Frode Svane.

Utover 70-tallet ble Henry klubbens stabile herresenior med en rekke landskamper. Som trener og administrator skulle han også vise seg som et funn. I flere år ledet han Orienteringsforbundets leir på Vangen, der Oppsalløperne var med og satte ut poster, dessuten var han lagleder for det norske kvinnelandslaget. I to toårsperioder ledet han orienteringsgruppa, og er ennå den dag i dag en betydelig ressurs å regne med.

Også andre løpere ble trukket til klubben. Fra Vålerenga kom også Petter Nilsen og Einar Bye med flere. Kusinene Unni Strand, Synøve og Anne-Grete Tangerud kom fra Oslo Ørn. (Anne-Grete og Henry skulle raskt bli det nye radarparet i miljøet.) Unni Strand var et stort talent, fikk mange landskamper og ble av mange spådd å skulle bli den nye Ingrid Hadler. Etter at hun giftet seg og flyttet til Fredrikstad har hun fått mange gode veteranplasseringer for sin nye klubb, dessuten har hun representasjonsoppgaver i det internasjonale orienteringsforbundet.

I 1970 fusjonerte Oppsal med BFG, og derfra kom skiløperen Tore Bjønnstu og tvillingsøstrene hans, Bente og Gro. Jentene hadde allerede begynt med orientering i Oppsal to år tidligere, fordi det fantes et jentemiljø der, og gjorde en rekke gode prestasjoner. O-sporten gjorde såpass stort inntrykk at Gro også fant seg en verdensmester å gifte seg med – Egil Johansen, med to individuelle og ett stafettgull.

Medlemsøkningen ga inspirasjon og førte til en rekke gode resultater. Medlemstallet i 1970 var oppe i nesten 400, derav 91 aktive løpere som deltok i til sammen 1036 starter – en nær dobling fra året før. Overgangene og avviklingen av o- gruppa i VIF førte til spekulasjoner om økonomiske motiver a la fotball – men det enkle svaret er at innen orientering fantes ingen penger – kun idrettsglede og innsatsvilje.

Etter at klubben nå fikk gode forsterkninger på seniornivå, ble det etablert treningsmiljøer for de forskjellige alderstrinnene med de nye løperne som treningsledere, mens Tullik fortsatt hadde oppgaven med begynnerinstruksjon og Mariholtleire.

50-1970-Tore-og-Unni-på-landslaget

Tore Langaard ble uttatt på seniorlandslaget i 1970 og fikk følge med Unni Strand på juniorlaget.

50-1970-Henry

Henry Johansen i dyp konsentrasjon før start, Solo 1970. Treningsoverdel viser at det ikke var så vanlig å ha nye klubbdresser selv etter klubbskiftet.

 

50-1970-Solo

Frode Svane i samtale med Petter Nilsen og Bente Bjønnstu.

 

50-1972-Landskamp-i-Sverige

Bildet er utsnitt og viser Henry Johansen, Unni Strand, Petter Nilsen og Bente Bjønnstu. 4 stk. Oppsallere, en i hver klasse sen/jr. på vårlandskamp i 1972 

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart