Ung i Oppsal Håndball

Vi snakker om grunnfjellet. Om tusenvis av barn og unge som gjennom Oppsals historie har kastet ball til hverandre. Og vi snakker om et distrikt som ga alle disse optimale muligheter til å gå hele veien – helt til topps.  

TEKST: PER SØDERSTRØM 

82-Oppsals-yngste

De aller yngste har eget reservert felt på tribunen, og utgjør den mest trofaste supporterskaren under A-lagskampene.

Selvfølgelig var det frafall til andre idretter, begrensende evner hos mange samt snubletråder innen organisasjonen - som mangel på ledere i perioder. Ser vi på de positive sidene, snakker vi imidlertid om en mengde idrettsinteressert ungdom, et folkerikt område, flere skoler, god infrastruktur, for ikke å snakke om markagrensa som de fleste hadde i forlengelsen av trappa ved utgangdøra. Oppsal var også i den heldige situasjon at de tidlig fikk Trasophallen som et naturlig møtested og treningsrede. Fasilitetsmessig hadde man derfor ikke mye å skylde på.

Fra håndballklubbens gjennombrudd på herresiden rundt 1960 til den første storhetstiden var over midt på 1980-tallet, var persongalleriet rundt laget i det vesentlige spillerne selv. De regjerte på banen, hadde spillende trenere i perioder, og styrte veldig mye av virksomheten fra garderoben. Det var selvfølgelig meget god juniorrekruttering i denne perioden, slik det alltid har vært, stjerner avler ”stjernekikkere”, og et vell av unge banket på døra. Et godt juniorlag er imidlertid avhengig av de samme kriteriene som elitelag for å lykkes. Vi snakker om samhold, drill, mestring og måloppnåelse. Ikke minst det siste, å kunne vinne noe med laget sitt.

Så ble de gode juniorene tatt opp i A-laget. Er du 17 år og god nok, ja, da spiller du. Dette holdt det gode A-laget gående, men det ble verre å holde liv i gode juniorlag. Alagsspillerne styrte, ble hausset, fikk titler og internasjonalt fokus, med stadig juniorpåfyll. Det er grunn til å nevne at Oppsal vant junior-NM i 1980 for damer junior, riktignok i en tid der Oppsals meritter var på hell, men man skulle tro at den type påfyll man fikk via landets beste juniorer ville bety oppblomstring. Så skulle det altså likevel gå andre veien – en utvikling Oppsal så langt fra er alene om å ha opplevd.

Så skal man ikke 30 år etterpå kritisere ledere som hadde sterke konstellasjoner og meritterte spillere å bryne seg på. Spillerdominans og spillerstyring skjer også i dag, der spillere faktisk stiller betingelser for å bytte klubb, med krav om at ting legges til rette. Mye begynner imidlertid å rette seg, pengebruken er i fokus og man ser lyset i tunellen.

Som vi alle vet med fasiten i hånda, er det knapt noen klubber som har klart å holde seniorlag for begge kjønn i toppdivisjonen. Derfor var det guttene som ble prioritert i det som vi kaller storhetsperioden. Jentene spilte i lavere divisjoner, hadde det gøy med håndballen sin, men tittet nok oppover noen ganger, med håp om bedre tider. Det så ut som dette skulle slå til da laget reiste seg med blant annet Hanne Hegh i spissen i 1980 og snuste på toppdivisjonen. Denne generasjonen hadde i høyeste grad potensial til å gå hele veien.

Det samme skjedde midt på 90-tallet, et nytt superkull, men nok en gang strandet det hele på manglende ressurser både på organisasjonsnivå, trener- og ledersiden. Resultatet ble at jentene så seg om i området og spilte videre i Haugerud, som vaket mellom 3. og 4. divisjon. Hele tiden var det god juniorrekruttering på damesiden, opp til nivået da siste steget skulle tas. Men der var guttene. De var allerede etablert, hadde grep om ressursene, og den gamle visa ”The winner takes it all” kunne spilles over høytaleranlegget.

Resultatet begge ganger var at damene måtte starte på nytt. Det gikk så langt på kort tid at damelaget ble nedlagt for et par år, men heldigvis ble det tatt grep sent på 1990-tallet der unge jenter på ny fikk muligheten. Grethe Tønnesen sto sentralt i arbeidet, da jentene startet klatringen i divisjonene. Erik Bakke var inne som trener i forlengelsen, og når vi bikket inn på 2000-tallet ble fokus for første gang rettet mot damesiden på en profesjonell måte.

I denne sammenheng er det verdt å nevne trenerkapeten Djordje Teodorvic som gjennom noen sesonger år var av og på som trener for herresiden i Oppsal. Det er på mange måter et symbolsk uttrykk, for mye var av og på i organiseringen av håndballklubben gjennom disse årene. Damene har siden hatt utbytte av Djordjes kompetanse, og de har steget i gradene sakte men sikkert, frem til i dag, hvor jentene nå endelig er oppe – og kan snu seg i Postenligaen og spørre Oppsalguttene: Hvor ble det av dere?

Ser man med ferske øyne på rekrutteringen – og ikke på eksporten utenfra – kan vi som eksempel vise til målvakten vår Marie Sundfør Tømmerbakke som i skrivende stund bare er 19 år og enda ikke senior - men allerede har fått med seg 57 yngrelandskamper (!). Fordelingen er 1 jentelandskamp, 37 på ungdomslandslaget og 19 junior-landskamper. Derfor er det godt å kunne slå fast at ting nytter.

Fra Oppsals 90-årsjubileum i 2002 og frem til i dag har Oppsal Håndball vært en ”snakkis” i håndballmiljøet, av mange grunner. Den viktigste er nok at man så at Allan Gjerde og hans organiseringsvenner i klubben klarte å stable Oppsal Arena på beina i 2005. Det er klart at juniorsatsingen, som planmessig var realisert tidlig på 1990-tallet, ble kraftig stimulert. Det var ikke vanskelig å se at nysatsningen hos jentene, gryende juniormiljøer på guttesiden, penger på bok i klubben generelt og et A-lag som kjempet friskere enn på lenge, la grunnlaget for en ny storhetstid for klubben.

I 2003 vant juniorgutta til Oppsal Spar-serien. Det er selve ”Holmenkollrennet” for unge håndballspillere, turneringen har høy prestisje og faglig tyngde, og de lagene som vinner Spar-serien har som regel spillere man får stifte bekjentskap med senere. Den gangen var serien forbeholdt 17-åringer, i dag er det etter regelendringer 18, men uansett har serien holdt seg i kvalitet. Det bemerkelsesverdige ved dette Oppsallaget var imidlertid at nesten ingen av spillerne satset videre i klubben. En av grunnene var at A-laget, som befant seg i 1. divisjon, på samme tid rykket ned i 2. divisjon. A-laget ble i 2.divisjon i to sesonger, noe som ble oppfattet som en nedtur for gutta som så muligheter for snarlig A-lagssuksess. Så kan man jo innvende at den muligheten hadde de i 2. divisjon, så kanskje ville gutta opp og fram litt for fort. Tålmodighet har aldri vært ungdommens varemerke.

Samme året – i 2003 - startet gamle stjerner og støttespillere sin trenergjerning med klubbens 13-åringer. Dette skulle bli en årgang som gjorde seg bemerket i strevet for å nå nye høyder for håndballen i Oppsal. De jobbet jevnt og trutt mens A-laget var i 2. divisjon, og så endelig, da Oppsal Arena reiste seg, kom mulighetene til et comeback i retning toppen. De unge var blitt 15, A-laget rykket opp i 1.divisjon og holdt seg der inntil opprykket til Postenligaen – og et etterlengtet comeback i toppen i norsk håndball foran sesongen 2010/11. De klarte faktisk også å beholde plassen etter kvalifisering mot Sandefjord våren 2011, og var dermed klar til å gå på en ny sesong i Postenligaen. Samtidig ble ungguttene – som da var blitt 18, nummer 2 i Sparserien og kastet lengselsfulle blikk mot et A-lag som ville ta dem imot med åpne armer. 

Akkurat da, da alt så rosenrødt ut, kom imidlertid sjokket, da de ansvarlige på økonomisiden i håndballklubben meldte at inntektssiden for herrelaget hadde kollapset og utgiftssiden eksplodert. 

Dette gikk utover mange unge talenter som fikk sine umiddelbare drømmer knust, som eksempel brødreparet Ørjan og Stian Gabrielsen og Erik Skifjeld Alm. Ørjan hadde allerede lagt bak seg en yngrelandskampliste med 4 for gutter og 27 for ungdom. Stian hadde 4 gutte-, 40 ungdoms- og 30 Juniorlandslagskamper, mens Erik fikk med seg 29 kamper for ungdom og 36 på juniorlandslaget.
At ledersiden sviktet og økonomien kollapset, kunne ikke kommet på et verre tidspunkt for gjenreisningen av gammel storhet. Oppsal Håndball har imidlertid i alle disse strabasiøse årene hatt treningsutvikling for de unge som sin visjon.

Midt oppe i alt dette hadde damene jobbet i riktig retning. Det skulle plutselig bli damelaget til Oppsal som endelig skulle ta steget opp blant de store. Man skjønte at noe var på gang da jentene rykket opp fra 2. til 1. divisjon i 2006/7. Det ble riktignok nedrykk igjen første året, men da Oppsal ble tilbudt en plass som ble ledig i 1. divisjon samme år, sa de ja takk, og nå klarte de å holde seg der i fire år. I denne perioden ble det tatt både økonomiske og strukturelle grep, med sponsorpenger til rådighet for spillerkjøp, noe som skulle resultere i opprykket til Postenligaen i jubileumsåret 2012.

82Marie-Tommerbakke

Oppsals talentfulle keeper, 19-årige Marie Sundfør Tømmerbakke i aksjon. 

Selvfølgelig ble dette en opptur – og en karamell å suge på – midt i en periode da de fleste i Oppsal Håndball ”skålte i arsenikk”. At det har vært et begivenhetsrikt årtusen så langt, kan vel derfor de fleste være enige om. Og det er for så vidt intet nytt for Oppsal Håndball. Klubben har alltid vært slik, veldig synlig, veldig hørbar, og i alle fall lett å ha et forhold til.

Juniorarbeidet, livsvilkårene for de yngre og deres plass i Oppsal Håndball er uunngåelig å forstå uten samtidig å ha A-lagenes utvikling i mente – for dette går hånd i hånd i et evig samspill. Det har alltid vært arbeidet godt på juniorsiden i Oppsal. Vi var meget tidlig ute med Håndballskolen, og har mye å skryte av i arbeidet med de yngste, foreldre, ledere og andre av mer profesjonell karakter, som sammen har bidratt til den frodige klubben Oppsal har blitt. Det ligger mye lærdom for de nye juniorene som kanskje leser dette, og som må huske hvor nære man er når man er i diskusjonene rundt juniorsatsning og klubbens A-lag. Da er fyndord som tålmodighet, raushet, teamwork og gjensidig støtte viktige å holde fast ved.

La oss også nevne at det er innført nye tilbud i klassene 14 og 15 år de siste årene. Et av dem kalles nasjonalt sluttspill, og det er kun vinnerne av regionsserien, eller at fjorårets vinner får med to lag. Dette heter da Postenserien for 14 åringer. Det er sju regioner totalt i Norge, og av de fem årene som dette har vært arrangert, har Oppsal vært representert fire av gangene. Videre er det også kommet noe som kalles Østlandsserien i samme aldersklasse, og Oppsal har også her gjort seg bemerket hvert år med seire i både gutter og jenteklassen. Senest i år 2012 vant jentene.

Videre har man noe som før het Bjørklundscup, men som i år 2012 heter Ricacup. Dette er regionens beste spillere og med direkte TV-overføring, litt som den berømte TVpucken i Sverige. Her har også Oppsal vært representert i hver eneste sesong dette har vært arrangert. Flere av oppsalspillerne har vært med på det vinnende laget, og det skal bli artig for klubben å se hvilke som er morgendagens og fremtidens spillere. Igjen demonstrerer Oppsal sin evne til å arbeide godt på juniorsiden, samtidig som man har gode trenerkrefter på alle nivåer i klubben.

 

Vinnere-av-Sparserien-2002-2003-013

Juniorlaget som vant den prestisjetunge Spar-serien i 2003 – som de eneste i Oppsals historie!  

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart