Fra løkka til olympiske leker

Midt oppe i Oppsals 100-årsjubileum er det fire mann som i tillegg feirer et eksklusivt 40-årsjubileum i 2012. Pål Bye, Torstein Hansen, Roger Hverven og Geir Røse var med og spille det norske håndballandslaget frem til niendeplass under OL i München i 1972. 

TEKST: PER SØDERSTRØM

Dette året var første gang herrehåndball sto på det olympiske programmet, og til tross for at det har vært noen OL etter dette, har aldri norske håndballherrer klart å kvalifisere seg.

Tar vi tak i historien bak disse fire gutta – som i dag er godt oppe i 60-åra - er vi nær en solskinnshistorie som ligner veldig på mange av de vi har hørt fra de som markerte seg innenfor lagidretten i etterkrigstida, spesielt i Østre Aker. Torstein Hansen bodde sine sju første leveår på Bjølsen, sammen med sin eldre bror Arild og den yngre søsteren Elisabeth. Familien flyttet i 1950 til Fjellhus, der Torstein gikk på Bryn Skole. Derfra gikk turen til realskolen på Teisen og deretter Grorud.

Broren Arild var en velkjent håndballspiller i Oppsal. Han spilte i unge år i Østmarka og det var naturlig at Torstein også startet der. Så kom fusjonen mellom klubbene og dermed var Torstein Oppsalspiller i en alder av 14. Parallelt spilte han fotball i Vålerenga sammen med Roger Hverven, og da de traff hverandre på Teisen, rekrutterte Torstein umiddelbart Roger til Oppsal. Roger selv hadde tilbakelagt folkeskolen på Kampen og deretter Hovin før han kom til Teisen. Et par år bak disse gutta kom Pål Bye og Geir Røse. Også her snakker vi fotball i Vålerenga og håndball i Brynjar, før alle i 1966 var samlet i Oppsal, klubben som skulle komme til å bety så mye for alle fire.

Løkkene sto sentralt i ungdomsperioden til alle som vokste opp etter krigen i Østre Aker. Vi snakker om løkker på forskjellige steder og nivåer. Var det noenlunde flatt, så holdt det, for dette var lenge før hallene gjorde sitt inntog. Alle impliserte brukte fritiden med lagidrett, sent og tidlig, fotball om sommeren og ishockey om vinteren. For de fire senere München-farerne ble det mer og mer håndball, og fra midten av 1960-tallet var alle etablert på høyeste nivå nasjonalt. Bakgrunnen var lik, innstillingen likeså, og allerede her aner vi grunnlaget for Oppsals gullalder, der nettopp disse fire skulle spille hovedroller.

Likevel skal vi ved denne korsvei gjøre et hopp, forbi landslagsdebutene, sogar forbi E-Cup og de legendariske Gummersbach-oppgjørene, til våren 1972. Med unntak av Geir hadde de rukket å delta i VM i Frankrike i 1970, der Norge ble uplassert. Nå var alle fire klare for det neste store målet, å kvalifisere seg til OL i München i 1972 – der første delmål var en plass i troppen. Det var kamp om plassene på det norske landslaget også i denne perioden.

Å kvalifisere seg til OL har alltid vært et nåløye. Hele verden deltar, noe som betyr at kvalifiserte europeiske nasjoner må være hjemme til fordel for verdensdeler der håndball ikke står så sterkt. Dette var ikke like markant den gangen, men uansett betydde det at Norge i 1971/72 måtte kvalifisere seg til en avsluttende kvalifiseringsturnering (!) i Spania våren 1972, før man var klar for OL i München i august. Torstein Hansen, Pål Bye og Roger Hverven kom med til Spania, mens Geir Røse satt på vent.

Norge kom i pulje med Belgia, Finland, Island og Bulgaria og ble stasjonert i den idylliske byen San Sebastian innerst i Biscayabukta. Andre puljekamper gikk blant annet i Pamplona – kjent for sitt okseritt i juli hvert år. For å komme til OL måtte Norge være blant de fem beste i turneringen som besto av 16 lag. Laget begynte oppskriftsmessig og ganske parodisk ved å slå Belgia 29-1, hvordan de hadde kommet seg til turneringen lurte flere på. Neste kamp mot Finland gikk også greit, med en klar seier 22-9.

Så kom kampen som alle vurderte som avgjørende for Norges eventuelle puljeseier, mot Island. Den spennende kampen endte 14-14, og når Norge deretter fulgte oppe ved å slå Bulgaria 17-11, var laget så nære som det kunne komme. Norge vant puljen på målforskjell og hvis de nå bare i neste plasseringskamp slo Østerrike, var OL-plassen klar. Og det var aldri noen tvil – Norge vant 19-9 og var klare for München. Med seieren var laget også klart for finalen i kvalifiseringsturneringen, som gikk mot Sovjet i Madrid. Den kampen tapte Norge 14-15, men for en turnering laget hadde gjennomført!

Nå startet kappløpet om å komme med i den endelige OLtroppen. Laget dro på treningsleir til Gdansk (Polen) og Schwerin (Øst-Tyskland) før lagledelsen hadde sett nok til å ta ut troppen. Det skulle vise seg å bli en stor sommer for en glad Oppsalgutt, nemlig Geir Røse. Alle regnet med at trener og lagleder Thor Ole Rimejordet skulle beholde troppen fra Spaniaturneringen intakt, men i løpet av sommeren, takket være flott treningsinnsats, ble Geir Røse foretrukket fremfor en skuffet Harald Hegna fra Refstad, som hadde vært med helt til døra.

Sånn er idrett, men dermed var Oppsal tildelt en kvartett – en fjerdedel av OL-troppen – da laget dro til den siste treningsleiren, som var lagt til Østersund i Sverige. Pål, Roger og Torstein – som hadde vært rimelig sikre på plass hele veien - tok imot Geir med smil og skulderklapp, og da flyet lettet på vei til München var gutta og klare til å møte Romania, Vest- Tyskland og Spania i de innledende rundene. Tankene deres var nok likevel preget av at det største målet var nådd. Der de satt på flyet, var det minnene fra oppvekstens løkker, godt lederskap i Oppsal og tøff innsats på trening og samling som dominerte.

Ved OL-start var det klart for de fleste at regjerende verdensmestere Romania var stor favoritt til å vinne Norges pulje. Like klart var det at Spania kunne betraktes som den svakeste – et lag de andre burde slå. De to beste etter innledningskampene ville gå til kvartfinalene og bli blant de åtte beste i den olympiske turneringen. Norge startet med å tape 18-14 for Romania. Så kom kampen mot Vest-Tyskland som alle skjønte var en nøkkelkamp. På nytt gjennomførte den tyske lagledelsen «Gummersbach-trikset» ved å sende inn en ekstra spiller i sluttsekundene. Tatt en slik forferdelig usportslig opptreden av det tyske landslaget i betraktning, og en pinlig avslutning på karrieren til et sveitsisk dommerpar som man aldri så noe mer til senere, måtte man kanskje si at 15-15 var et resultat å leve med. Foran siste puljekamp var situasjonen slik at Norge måtte slå Spania med seks mål.

Vest-Tyskland var allerede ferdigspilt og satt på tribunen og så det norske laget lede med nettopp seks mål til pause (!). I midten av annen omgang var ledelsen økt til 15-7, før laget nærmest kollapset og kun klarte å slå Spania 19-17. Vesttyskerne gliste og gikk til kvartfinalene, mens Norge måtte spille om plassene fra 9 til 16. Det var mange som hadde vond smak i munnen på dette tidspunktet. Men om dette var ille, skulle alt snart bli langt verre ved at terroristgruppa «Svart September» brøt seg inn OL-leiren, drepte israelittiske brytere og satte i scene en historisk gisselaksjon som brakte München i hele verdens søkelys.

Oppsals spillerkvartett satt ringside ved starten på en internasjonale terror som skulle bli en del av den politiske hverdagen i årene som fulgte. Udåden – drapene - satte umiddelbare spor i den olympiske hverdag. Massakren – som startet i OL-leiren til den israelittiske troppen – ble fullbyrdet på flyplassen da vest-tysk politi angrep terroristenes helikopter idet de var på vei ut av landet. I alt 16 ble til sammen drept, og skandalen var et faktum.

De olympiske leker ble utsatt én dag, avsatt til minnehøytidelighet på Olympiastadion med 80.000 på tribunen. Sjefen for IOC gikk på talerstolen og fastslo at «The games must go on!» Da var det opp til troppene og utøverne hvordan man skulle reagere, og avgjørelsen var ikke enkel. Det skal sies at enkelte av håndballgutta mente det var grunn til å trekke seg fra videre deltagelse, men det viste seg at de økonomiske konsekvensene – redegjort for av IOC og IHF (Det internasjonale Håndballforbundet) var så dramatiske at videre deltagelse var eneste løsning. Den eneste reaksjonen fra Norge var et noe redusert lag. Likevel vant laget mot Japan med 19-17 og kampen om 9. plassen mot Polen med 23-20 etter ekstraomganger. Gjengen fra 1972 i München var en av de beste generasjoner Norge har fostret innen norsk herrehåndball. Foruten Pål Bye, Torstein Hansen, Roger Hverven og Geir Røse fra Oppsal hadde også Arild fire mann med, nemlig Carl Graff Wang, Pål Cappelen, Per Ankre og Per Søderstrøm. Utover dette stilte Refstad med Harald Tyrdal og Ulf Magnussen, Fredensborg Inge Hansen og Jon Reinertsen, Bækkelaget Sten Osther, dessuten Elverumsguttene Arnulf Bæk, Jan Øksæter og Finn Urdal. Ledere var Thor Ole Rimejordet og Thor Nohr. 

 74Geir-Roese

Geir Røse i herlig driv mot mål. 

74-OL 

Oppsals representanter under OL i München 1972, fra venstre: Pål Bye, Torstein Hansen, Geir Røse og Roger Hverven.  

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart