Første utenlandsproff

Det er usikkert om det var ambisjoner, nysgjerrighet, eventyrlyst eller bare rastløshet som drev den unge Oppsalgutten, Jan Wangen, da han i en alder av 24 undersøkte mulighetene for å spille proffhåndball i Spania. Det ble i alle fall umiddelbart kontrakt med toppklubben Valladolid – en kontrakt som gjorde ham til Oppsals første håndballproff internasjonalt.

TEKST: PER SØDERSTRØM

De som gjenkjenner klubbnavnet tenker vel umiddelbart på nordmenn som Håvard Tvedten og Christoffer Rambo fra «nyere tid» - som har tjenestegjort i byen cirka 20 mil nord for Madrid.

- Ja, jeg ble tatt godt imot, forteller Jan Wangen. – Jeg hadde ikke noen forbindelser der nede, men visste at Per Axel Ankre, en gammel landslagsspiller fra Arild (54 landskamper 1969-72) fikk en karriere der nede da han ga seg på det norske landslaget etter OL i München. Han la til rette og skaffet meg kontakt, noe som hjalp bra.

- Siden du oppnådde 111 landskamper (166 mål) selv var det vel slik at Norges Håndballforbund hentet hjem proffspillere fra utlandet til landskamper – også på den tiden?

- Ja, det gjorde de. Nå ble det ikke så lenge på meg da, for jeg spilte min siste landskamp på tampen av 1986 – etter at jeg returnerte til Oppsal. Jeg hadde således allerede mine beste håndballår bak meg. (I parantes kan bemerkes at Jan også var trener for Oppsal i sesongen 1986/87.)

Han er født i Haakon Tveters vei i 1961, og vokste opp sammen med den fem år eldre broren Morten som også ble en kjent håndballspiller i Oppsal. Skøyenåsen var på den tiden midt i lagidrettenes rike, det svirret med aktivitet rundt Østensjø Skole og Østensjøvannet, da som nå. Etter folkeskolen på Østensjø ble det ungdomsskole på Skøyenåsen, før det ble artium på naturfaglinjen på Vahl, alt ved siden av et døgn fylt med fysisk aktivitet. De fleste store idrettsprofilene holdt det gående med mange idretter samtidig med skolegangen. I Jans tilfelle var det ikke ekstremt, men nummeret før.

- Ja, ler Jan. – Mens folk i vår tid får operert inn hjertestartere og antabus avhengig av hobbiene sine, var det mange som trodde at jeg gikk på Duracell. Jeg spilte i aldersbestemte klasser i fotball på Abildsø og drev det til A-lagsnivå som målvakt – 17 år gammel. Samtidig drev jeg i skoleperioden både med basket og friidrett i Oppsal, og kom etter hvert på skolelaget i hockey på ungdomsskolen. Det er verdt å nevne at friidrettsaktivitetene ga positive utslag med flere Oslo-mesterskap i kule samt resultater i spyd og høyde.

- Håndballen da?

- Joda, underveis var jo broren min blitt medlem og spilte håndball i Oppsal, så jeg havnet der som 15-åring, og denne idretten vant tilslutt over de andre aktivitetene.

- Fru Wangen kjørte noen vaskemaskiner for gutta sine?

- Det må vi nok innrømme, ja.

Jan debuterte på A-laget til Oppsal som 17-åring i 1978. Det betyr at han på tampen av gullalderen fikk anledning til å smatte litt på den kulturen Oppsal var blitt så kjent for. Debuten skjedde jo i en tid da Oppsal samlet på gull, og det tok ikke lang tid før unge Jan var med på innsamlingen. Det ble sluttspillseier i sesongen 1979, og seriemesterskap i sesongen 1979/80. Samtidig, fra han var 16 år, var han på kretslaget, nær sagt selvfølgelig, og han dundret også inn på juniorlandslaget der han fikk med seg 17 landskamper og 46 mål.

Debuten blant de store gutta på A-landslaget kom 29. september 1980 da han var 19 år. Det ble riktignok et bortetap mot Island med 24-19, men Jan etablerte seg umiddelbart. I hele perioden til og med proff-oppholdet, var han klart en av Norges ledende håndballstjerner. Vi skal ikke si at Oppsals nedtur kom som et resultat av at Jan dro til utlandet – men det er et udiskutabelt faktum at nedgangen kom samtidig – frem mot nedrykket i 1985/86.

Inntrykket av Jan Wangen på banen er en håndballspiller med overflod av energi og stå-på-vilje. Eksperter husker ham som en som nesten hadde for mye av alt. Til tider virket han rett og slett overtent i kampsituasjoner, et stress han avgjort ikke trengte påføre seg selv, siden han vitterlig hadde alle de kvalitetene inne som en håndballspiller trengte for å være best.

- Ja, jeg er selvfølgelig klar over dette selv. Det har ofte vært et tema. Ingen holdt noe hemmelig for hverandre den gangen, aller minst i Oppsalmiljøet. Jeg fikk høre det hele tiden: «Slapp av, ro ned.» Jeg husker en kamp der jeg hadde frosket utallige ganger, og så fikk vi straffe. Den skulle jo jeg også selvfølgelig ta, og så frosket jeg da også! Fra straffemerket! Det er jo ikke lov.

- Hva skjedde?

- Dommerne så litt paffe ut, og det tok noen tiendedeler før de summet seg, men så dømte de mål, av alle ting. De blei nok litt stressa, de også!

- Egenskapene ble aldri analysert eller styrt i noen retning?

- Jo, de ble nok analysert, både av meg selv og andre, men styrt, nei, det var mest «help yourself» på den tiden. Jeg fant i alle fall ikke ut noe om hvorfor ting var sånn, jeg skulle liksom bevise at jeg var veldig god, hele tiden, i alt. Likevel, jeg har jo fått mye ut av håndballen min, og Valladolid-oppholdet var et høydepunkt. Jeg skulle nok ha utvidet den perioden, men det er etterpåklokskap.

Jan Wangen forteller om drakampen mellom ambisjoner og videre proffkarriere. Sterke krefter fra hjemmemiljøet ville ha ham tilbake til Oppsal for å hjelpe, siden det gamle storlaget var på vikende front. Trenerkreftene hjemme så at det bar mot nedrykksstrid i 1985/86, og telefonregningene til Valladolid ble høye i denne perioden. Jan følte seg presset, for klubblojaliteten til Oppsal var sterk. - Hjernen sa nei, vær ego, men hjertet sa, ja, greit, jeg må hjelpe gutta. Og så dro jeg hjem. Så skjedde mye på relativt kort tid. Det ble nedrykk til 1. divisjon der Jan sa ja til å være spillende trener. Likevel ble ikke utviklingen slik han hadde tenkt seg. Spranget fra profftilværelsen i toppen av spansk håndball til en spillende trenerjobb i Oppsal i norsk 1. divisjon var voldsomt.

Etter hvert fikk Jan jobb i Fengselsvesenet, og jobbet i 18 år i Oslo og Ullersmo Kretsfengsel. Han giftet seg og stiftet familie, og gikk etter hvert inn i en spillende trenerjobb i Refstad/ Veitvedt i 2. divisjon sammen med en annen tidligere landslagsspiller, Steinar Aas (13 landskamper 1974-81) . Året etter dukket nok en tidligere landslagsspiller opp, Jon Paulsen (27 kamper 1981-85), og sammen trente de Refstad/ Veitvedt opp i eliteserien. Jan Wangen la opp som håndballspiller i en alder av 29 år, og satset videre på en egen trenerkarriere.

Etter hvert som han flyttet med familien til Nannestad ble det 3 sesonger som trener for Lunner (eliteserien damer), 2 sesonger for Vestli (elite herrer), samt ett år i BSK elite damer. Med tiden fikk han også verv og trenergjerning i gamleklubben Oppsal. Utover dette ble det Veteran-NM og mimrestunder med de gamle gutta - «de som spilte før». Alle gjøremålene førte til at han måtte ta en pustepause, han etterutdannet seg innen HR (Human Resources), fikk ny jobb i Statens Vegvesen og bor nå med sambo på Besserud.

- Vi tør nesten ikke spørre om andre hobbies – eller hva gjør du på fritiden – etter dette?

- Joda, ikke se bort fra at det er noen overraskelser på lur, ler Jan. –Jeg er såkalt «handyman» og pusser opp både for andre og for meg selv. Videre har jeg alltid malt – det har jeg holdt på med hele tiden - det bor en liten billedkunstner i meg også, skjønner du! 

77Jan-Wanger

Jan Wangen i skuddet i en landskamp.

77Jan-Wangen-Partizan

Jan Wangen i kamp mot Partizan fra Jugoslavia.

77Wangen-skyterJan Wangen skyter!

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart