Vi som fryser på beina: Store øyeblikk

Det er en av disse ettermiddagene da du kan få mistanke om at de meteorologiske gudene egentlig mener at vi bør utstyre landet med tak, eventuelt flytte til Guatemala. Men så inntreffer Øyeblikket! Vi tror de fleste foreldre som har fulgt sine håpefulle på fotballbanen kan nikke bekreftende til Thorbjørn Moens betraktning fra sidelinja på Trasop:

«Regnet – eller er det sludd? – kommer piskende horisontalt over grusbanen på Trasop og gjør magiske og unevnelige ting med den ukegamle snøsørpa på bakken. Og her står jeg og fryser på beina, og ute på banen driver Oppsal Gul med noe som i beste fall kan minne om en karikatur på fotball – i verste fall på en ny kampsport i grenselandet mellom kickboksing og god gammeldags sørpedynking.

Og jeg spør meg: hva gjør jeg egentlig her? Og det er en variant av dette velkjente spørsmålet som for en gang skyld er kjemisk fritt for eksistensiell dybde. Jeg lurer rett og slett på hvorfor i huleste heiteste jeg gidder å stå her og fryse på beina, når jeg kunne ha sittet hjemme i min forholdsvis behagelige stue og drukket kaffe – kanskje glant på gutta spille FIFA på Playstation isteden – det er både varmere og koseligere – og dessuten er det mye mer publikumsvennlig fotball. Jeg tror ikke gutta hadde hatt så mye i mot det heller – det er ikke umiddelbart enkelt å få øye på idrettsgleden i de sammenbitte, våte fjesene ute på grusbanen på Trasop, for å si det sånn.

Jeg er realist nok til å skjønne at ingen av dem som kaver rundt i sørpa der ute har store sjanser til virkelig å bli fotballspiller – faktisk er vel sjansen til å gjøre karriere som Playstation-spiller større. Så hva får de egentlig igjen for å ha tilbrakt kveld etter kveld her oppe i sørpa? Et par leie forkjølelser og en dyptgripende ydmykelse den dagen de forstår at de ikke er den nye Solskjær. Og vi som står på sida og fryser på beina? Et par leie forkjølelser og dårlig samvittighet fordi vi ikke fortalte avkommet at Solskjær var litt utafor rekkevidde?

Men så skjer det noe – der ute i sørpa på grusbanen. Det inntreffer et Øyeblikk. Viljar får god kontroll over ballen ute på vingen og klarer å løfte den i en flott bue inn i feltet. Ballen treffer hodet til Petter – eller omvendt, som får til en perfekt nikk bakover i feltet, der Kim André kommer stormende og mæler til med strak vrist. Det synger i nettet i det ballen borrer seg inn i hjørnet – en sånn kimende målorgiesang som låter likt enten den blir spilt på Trasop Grus, Ullevål Stadion eller Old Trafford.

For det er et stort Øyeblikk. Det er vakkert, det er genialt, det er strålende – det har denne genuine miksen av individualisme og samarbeid som er fotballens innerste vesen, og det skjedde her, akkurat nå. Og vi som står ved siden av og ser på og fryser på beina vi kjenner Øyeblikkets storhet vokse innafor den våte boblejakka, for vi eier dette Øyeblikket her – etter så mange timer med våte bein, har vi en betydelig eierandel – akkurat som vi vil ha en betydelig eierandel i alle framtidas Øyeblikk – enten det er våre poder som står for Øyeblikkene eller ikke, for vi er med i denne eksklusive Øyeblikkenes familie og der er alle poders Øyeblikk like mye verdt, for – pokker heller – hvor ville Solskjær vært hvis han ikke hadde hatt en eller annen middelmådig (og ukjent) nordmøring å slå tunnel på – hvor ville Carew vært hvis han ikke hadde hatt en tælp fra Drøbak å løpe fra – for å være god må du ha noen du kan være bedre enn – så når ballen synger i nettet på Old Trafford eller på Olympiastadion, er det våre Øyeblikk – vi, alle vi som fryser på beina – våre Øyeblikk!

Og jeg tar så til de grader av at jeg et øyeblikk lurer på om jeg skal ringe Gunnar Martin Kjenner og kreve litt av lønna til Carew, men jeg slår det fra meg og bestemmer meg for å la være å betale regninga fra CanalDigital isteden – i helvete heller, jeg skal da i alle fall ikke betale for å se disse Øyeblikkene som jeg vitterlig eier en del av!

Og i det samme setter Herman inn en takling som sender Ilijad på snørra så sørpespruten står en halvmeter opp i været, og Øyeblikket er definitivt glemt. Jeg er tilbake ved PlayStation igjen og lurer på hva jeg gjør der – på Trasop grus.

 

 

 

Det går opp og ned for den som fryser på beina.»

95 fryser

 

 

 

 

 

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart