Oslos stolthet

Da Håvard Kallevik Nielsen var fem, spurte de dobbelt så gamle nabogutta om han ville være med i drilleparti på «Garra» – garasjetaket i Axel Brinchs vei rett ved Østensjø skole. Så ble det corner. «Jeg tar’n», sa Lillegutt med største selvfølge. 

99 05 nielsenHåvard Nielsen (16 år) debuterte for VIF mot Viking i 2009 (Foto<. Arnt E. Folvik)

Ferdighetene hans med ball var allerede velkjent i nærmiljøet. Han og en gjeng like pønsje kompiser var knapt ute av bleiene før de etablerte seg med ballen nederst ved gjerdet i barnehagen. Så gode var de at langt flere år eldre brødre gjerne stakk innom for å være med etter skoletid. Når smågutta nådde skolealder, var de derfor særdeles godt rusta til å ta fatt på Oppsals 93-lag.

Håvard er arvelig belastet. Far Terje Nielsen vokste opp i Tyristubbveien, tok den riktige beslutningen i valget mellom fotball og trompet og rakk å bli kaptein på juniorlaget før studiene en periode trakk ham vekk fra sitt kjære Oppsal. Håvards mor, Eli Kallevik er fra Haugesund, der hun spilte på Djerv 1919 og kanskje utviklet større fotballinteresse enn mødre flest. Terje var i åtte år med å trene Oppsals G90-lag, der Håvards storebror Simen spilte. Laget gjorde det godt, vant blant annet Gruecupen og tapte knepent 1-2 for VIF i finalen i Oslomesterskapet. Med en slik familieramme er det ikke rart at lillebror alltid ble observert med en ball under armen.

– Jeg har alltid spilt fotball. Jeg liker ballen. Noe MÅ man jo bare, sier hovedpersonen selv, som likevel nekter for at han er fotballidiot. Han har drevet med andre fritidsaktiviteter også: tennis og sjakk.

Likevel var det noe ved ham, som gutta i gata registrerte først. Siden ble han gjenkjent av frustrerte ledere på alle motstanderlagene som Oppsal møtte i ulike cuper og turneringer: «Skal HAN spelle for dere – da har ikke vi noen sjans!» Sjøl reflekterte Håvard aldri over at han var så god, tok det nærmest bare til etterretning.
– Jeg husker at den andre spissen og jeg med den største selvfølge ble enige om at vi skulle score seks mål hver i den kommende matchen. Og så gjorde vi det bare! Det er nesten litt skummelt å tenke tilbake på, presiserer Håvard, som alltid har framstått som en jordnær og forholdsvis beskjeden gutt.

Men foreldrene husker godt hvordan sønnen alltid ville være først og best, han hatet intenst å tape. En gang gjengen syklet rundt Østensjøvannet, lå Håvard klart i teten da han var så uheldig å tryne så stygt at blodet rant. Han hadde akkurat bestemt seg for å begynne å grine, da han innså at da ville han bli tatt igjen. Dermed var det rett opp på sykkelsetet og hive seg på pedalene igjen. Noe grining hadde han rett og slett ikke tid til.

For å få passende sportslige utfordringer, gikk han etter hvert opp en årgang, til 92-laget, der han også hevdet seg bra. En periode trente han med begge årgangene, steppet til og med inn som keeper på brorens 90-lag under Norway Cup. Så spilte 92-laget en gang mot VIF på kunstgresset på Valle. Etter kampen ble far Terje ringt opp av en tidligere trenerkollega fra Oppsal, som hadde gått over til VIF. «Om Håvard kunne tenke seg å spille for Vålerenga?» -

På den tiden spilte jeg ikke fast for Oppsal-laget. Jeg hadde en litt trøblete periode med skader, dessuten fantes to sterke spisser på laget som begge ble foretrukket foran meg. Jeg husker godt hvordan vi fikk en høytidelig henvendelse fra Vålerenga i posten, det var stas for en fjortenåring. Vi hadde familieråd og ble enige om å satse.

99 HaavardNielsen03Valget viste seg å være smart. Håvard var med å vinne NIKE-cupen for femtenåringer to år på rad for Enga, både med 92- og 93-laget. Dermed ble han lagt merke til internasjonalt og innbudt til treningsopphold i Ipswich. Familien tok ferie og ble med.
– Vi trente sammen med Ipswichs U18 og reservelaget deres som besto av tjueåringer. Tøffe karer, som ikke la mye i mellom, jeg ble satt kontant på plass om noe ikke funka. Blant annet måtte jeg ta straffe. Etterpå fortalte trenerne at de ikke var sikre på om jeg var høyre- eller venstrebeint, og derfor ville se hvilken fot jeg benyttet på straffemerket.

Senere var han med på å gjøre en hederlig prestasjon i den internasjonale NIKE-cupen i Lodz i Polen. Håvard var en av dem som scoret mest, og ble nok en gang lagt merke til av internasjonale speidere. Denne gangen ble han invitert til Fulham og Tottenham, dessuten til Inter.

Håvard holdt seg likevel til Vålerenga, ble tatt opp på juniorlaget og fikk Hafslund-stipend og trening med A-laget på La Manga. Deretter fulgte spill på 2. laget, før han som den yngste i historien debuterte på Vålerengas A-lag. Så kom cupkampen mot gamle klubbkamerater fra Oppsal. Familien gledet seg stort til begivenheten, men samme morgen våknet Håvard med nesten 39 i feber.
– Det var virkelig dårlig gjort, fleiper Terje, som dyttet i sønnen et par febernedsettende tabletter og sendte ham av gårde. «Pasienten» ble sendt utpå de siste tjue minuttene, og klarte faktisk også å score et mål.

Hva som kommer til å skje videre, vet han ikke. «Trakta er i ferd med å bli innmari trang», påpeker faren, som likevel ikke er redd for at sønnen har nådd så langt han kan komme. Selv bedyrer Håvard at han aldri har satt seg langsiktige mål, men til felles med så mange andre fotballgærne gutter finnes en drøm om å spille i England. Uansett hvor han havner, er likevel ikke Håvard typen som glemmer hvor han kommer fra og hvor det hele startet.
– Oppsal er viktig. Jeg kommer alltid til å ha et nært forhold til klubben, der hadde vi mye moro og det var hyggelig hele veien, avslutter Håvard Kallevik Nielsen.  

99 Fotballskole HaavardHåvard Nielsen er instruktør på fotball-skolen i 2006

 

 

 

 

 

Oppsal Idrettsforening Vetlandsveien 49, 0671 Oslo | For veibeskrivelse til Oppsal Arena Klikk her for kart