«I tillegg til sine 52 landskamper spilte Oppsals legendariske håndballspiller Roger Hverven også bykamper for Oslo sent på 60-tallet. Laget møtte blant annet Beograd, der den spenstige backen Lasarevic herjet med Oslo i første omgang. Han svevet gjentatte ganger over en utspilt Roger som fikk spørsmål fra laglederen i pausen:
– Hva vet du nå om Lasarevic?
– Han har 43 i sko!»
(Fortalt av Per Søderstrøm, som var til stede.)
Hver sommer ved sankthans inviterer Roger Hverven til grillfest i eneboligen i Oppsalveien. Du må være kvalifisert for å komme på gjestelista. Først og fremst må du kunne vise til bragder for Oppsal håndball. Dessuten er det rimelig høy aldersgrense. Det er nok også det tryggeste.
Roger’n! Selve krumtappen. Med både Oppsal- og VIFvimpel på veggen. For han har fortsatt ett bein i hver klubb. Dessuten i flere idrettsgrener. Allerede i 1959 figurerer han i avisspaltene, femtenåringen ble Oslomester for Vålerenga i ishockey. To år seinere setter han inn den avgjørende scoringen som sikrer Oppsal juniornorgesmesterskapet i håndball, etter å ha blitt rekruttert til klubben på Teisen skole. For året etter der igjen å høste skryt som høyrehalf på juniorlaget til VIF som knuste Lyn 5-0 i fotball. Enda et år seinere var han med å vinne junior-NM i ishockey – «Canadacupen » – for Vålerenga med 5-3 mot Rosenhoff, samtidig som han figurerte på juniorlandslaget (G19) i håndball. Allsidig type – og best i det meste.
Siden ble det mest håndball. For Oppsal. Han debuterte på «Pressens lag» mot landslaget i 1964, gjorde sakene sine så bra at han ble tatt ut med flagget på brystet og kvitterte for tilliten ved å score sitt første landslagsmål og landslagets mål nummer 200 mot Sverige. Etter et par sesonger figurerte han i avisspaltene som «Norges beste spiller» ved flere anledninger, og var med på OL-laget til München i 1972.
Hans kompromissløse holdning på banen gjorde Roger’n til pressens yndling, de ga ham karakteristikker som «terrieren », «fighteren», og «innsatsbunten». «Innpisker og målfarlig », «selvoppofrende høyreving» og «linjespill fryktet av alle», skrev journalistene. Dessuten var han over middels fargerik og slang relativt uhemma med leppa på Vålerengavis, uten filter og rett fra levra, men alltid med glimt i øyet:
«Det verste jeg noensinne har vært med på var semifinalekampen mot MAI i Moskva i 1974. Da herja Mahorin så ille med meg og finta meg om og om igjen så grundig ut at jeg rett og slett blei svimmel. Hadde noen åpna døra i hallen den gangen, ville jeg ikke engang klart å finne veien ut!»
Roger’n var også Trener’n. Han var spillende trener på Oppsal-laget gjennom nesten hele gullalderen på syttitallet. Som om dette ikke var mer enn nok, trente han samtidig piker og damer i VIF, blant annet med det resultat at Enga-damene rykket opp til 2. divisjon i 74/75.
Så plutselig, ved inngangen til syttitallet, havnet Etterstadgutten to år i 2. divisjonsklubben Lillestrøm! Det kunne jo ikke gå bra, i hvert fall var gullgjengen i Oppsal i full oppløsning da han returnerte. De fleste av støttespillerne hadde gått til andre klubber eller falt for aldersgrensa, og var erstattet av uerfarne tjueåringer. Roger’n meldte seg til tjeneste igjen, lanserte en treårsplan for å klatre til topps igjen. Det funka bra en stund, men så sprakk det på nytt.
I 1985 lå Oppsal på bånn i 1. divisjon, og da hjalp det lite med oppildnende tilrop fra Roger’n til spillerne fra sidelinja: «Du speller jo ving, skjønner’u ikke det a?» «Ta streken, du skal jo blokke!» «Hvorfor hiver ’u ’n ikke i mål a?» Eller til dommeren i en utvisningssituasjon: «Æææ! To ’a!» Alt nøyaktig referert i Aftenposten under tittelen «Det høyrøstede enevelde». Journalisten konkluderte med at Roger’n ikke skjønner at «spellera ikke kan gjøra som de gjorde den gang». Men siste gang Roger ledet herrelaget, mange år seinere, holdt det likevel på å bli suksess.
Uansett, Roger Hverven var selve krumtappen i Oppsal, og er det på mange måter fortsatt, i hvert fall innen gullguttas generasjon. Som en kuriositet kan nevnes at grillgjengen som oldboys og veteranspillere vant 10 seriemesterskap på rad i krets og region, det siste i 2008/09. Dehar også blitt norgesmestere tre ganger, og spilt seg fram til ytterligere et par finaler – noe som ikke er annet enn imponerende.
På grillfesten var det først en runde rundt Østensjøvannet med en annen Oppsalveteran i spissen, Finn Arnt Gulbrandsen som også er sentral i Østensjøvannets Venner og stappfull av lærdom om flora og fauna og 220 observerte fuglearter. Finn Arnts forelesning underveis ga grunnlaget for den tradisjonelle quizen i hagen til Roger’n etter at grillene var tent.
Så sprettes korkene og småprat og latter runger ut i den lune junikvelden: «Husker ’u…?» Hverven er i sitt ess, men likevel på gråten over herrelagets ublide skjebne. Følelser finnes også i en gladgutt. «De kan ikke satse både på dame- og herrehåndball, det blir dobbelt så dyrt. Mange har prøvd, men ikke fått det til», konkluderer han. Så blei det dessverre natta for herrelaget. Bare Roger’n og de andre veteranene holder ut til lyse morran.
