«Ser du tre busser sørover på E18 i ettermiddag, er det ikke sikkert det er pensjonister på vei til bridgeturnering. Det kan være opprykkshungrige Oppsal-supportere med en drøm om topphåndball.»
JOURNALIST ARNE HOLE I AFTENPOSTEN 28. APRIL 2010.
Aftenposten-journalisten slo fast at Oppsal siden 1985 hadde hatt mer enn nok med å få omtale i lokalavisa Nordstrands Blad, men at det nå igjen kunne bli «good old days». Kun en formalitet gjensto, returkamp mot Sandefjord i Jotunhallen med ti mål å gå på!
I siste kampen i 1. divisjon hadde Oppsal beseiret Herulf Moss og dermed klatret opp på tredje plass, noe som ga retten til kvalikkamper om opprykk mot Sandefjord, som havnet på 10. plass i Postenligaen. Laget besto av en spennende blanding unge talenter fra egen stall forsterket med «innkjøpte » stjerner, og hadde nå en gylden sjanse til å ta opp gulltråden fra 25 år tilbake.
Endelig gikk det veien! Oppsal vant endog kampen med 27-26, og spillerne kunne juble uhemmet sammen med flere hundre supportere på tribunen. Håndballferien var i ferd med å nå gamle høyder, med 600 tilskuere i byderby mot Vålerenga, 900 mot Herulf i Moss og nesten 1.300 i Sandefjord. Lars Abelsen og Jan Wangen var trenere for laget som rykket opp.
Nøyaktig ett år senere var det duket for nye kvalikkamper – også denne gangen mot Sandefjord – men med omvendt utgangspunkt: Nå var det Oppsal som skulle forsvare plassen i Postenligaen, mens Sandefjord kom som utfordreren nedenfra og dermed startet med hjemmekamp. Oppsal klarte her å dra i land en viktig ettmålsseier i Jotunhallen, og hadde dermed det beste utgangspunktet før den avgjørende kampen i Oppsal Arena. Spillerne håpet på like stappfullt hus som året før.
Og kampen ble virkelig en thriller. Nervene satt utenpå Oppsal-spillerne, som i tillegg ble plaget av en Sandefjordkeeper i det umulige hjørnet. Ved pause ledet vestfoldingene 9-8, et kvarter før slutt vippet kampen med 13-13. Heldigvis vippet den rett vei, og Oppsal vant til slutt kampen 21-20.
Nå så det virkelig lyst ut for klubben. Juniorene hadde også hatt en svært sterk sesong, med kun to tap på 49 kamper og sølv i Sparserien for G18-spillere. En av G18-gutta, Rune Røed Gauslå, fikk sin debut på A-laget nettopp under kvalikkampene, imponerte lagkameratene og ble av mange regnet som banens beste. «Det ser ut til å love godt for Oppsals håndballfremtid », konkluderte lagkaptein André Kolstad.
Dessverre var det ikke alt som lovet like godt. Den økonomiske situasjonen i klubben viste seg å være så anstrengt at styret måtte kutte i budsjettet for samtlige lag og administrasjonen. Dette førte til at herrelaget ikke kunne hente inn de nye spillerne de ønsket. Mange av spillerne følte seg lurt, de mente at Oppsal hadde forpliktet seg overfor dem til å forsterke stallen, og krevde å bli løst fra kontraktene.
Etter intens møtevirksomhet fikk spillerne innfridd ønsket, noe som førte til et så kraftig frafall at klubben i september 2011 så seg nødt til å trekke herrelaget fra eliteserien. Kvalikmotstander Sandefjord ble i stedet tilbudt plassen og takket ja med glede. I henhold til Håndballforbundets regelverk måtte da også klubben trekke 2. laget fra 2. divisjon, noe som særlig rammet juniorene. Man måtte starte på nytt i 4. divisjon. Drømmen om en ny gullalder for Oppsals herrelag varte dermed i kun halvannet år, for deretter å bli ettertrykkelig smadret. Dessverre.
