«Det var jævlig, det var bittert, det var urettferdig, men det skal Oppsal ha – de vant hjertene. Allan Gjerde, Roger Hverven, Pål Bye, ja til og med Kristen Grislingås spilte seg inn i den norske folkesjela. Og der har de blitt. Gummersbach – Oppsal 32-31 etter to sinnssyke kamper. Puh.»
En ukjent skribent på internett har satt ord på hvordan ganske vanlig ungdom over det ganske land brått ble supportere den gangen Oppsal overtok hegemoniet i norsk håndball:
«Stabæk – med Erik Jensen, Per Breivang, Svein Basberg og Johan Steffensen, og etterpå Arild, med Per Ankre, Pål Cappelen, Arild Gulden, Trygve Hegnar og Carl Graff Wang. Arild i sine signalgrønne trøyer og hvite bukser mot Refstad, Fredensborg og B.S.I. Arild vant hver gang. Bare en gang i året vant ikke Arild – det var når gutta fra andre siden av byen kom til Nadderud.
Da skalv Bærumsungdommen i slengbuksene sine, slengbuksene de hadde dandert nedi de hvite seilerstøvlene på en helt spesiell måte, de skalv i Catalinajakkene sine og i docksiderne, eller Isba-støvlene hvis det var vinter. For nå kom Oppsal, og da hjalp det ikke at Pål Cappelen frosket høyere enn Leif Roar Falkums norske rekord i høyde, at Trygve Hegnar fintet kollegene over sidelinjen (allerede den gang) eller at Arild Gulden også spilte på fotballandslaget. En gang i året ble det juling i Nadderudhallen. Av verdens beste håndballag, ja ett av verdens beste håndballag.
Ta nå denne Pål Bye. Til å begynne med så han ut som han samlet på fugleegg og bygget heisekraner med Tekno. Han så – for å si det som det var – ut som en idiot. Med ufikse hornbriller og sveis fra tidlig sekstitall. I tillegg var han lang og sjanglete. Det så ut som om han ikke hang helt sammen. Som om et velplassert skudd fra Arild Gulden kunne dele ham på midten.
Hva som skjedde med Pål Bye vet jeg ikke helt, men en dag kom han tilbake med ny sveis og nye briller. Og det var alt som skulle til. Plutselig så han kul ut. Som en bohem fra Oppsal. Som kledte Allan Gjerde, Roger Hverven og de andre gutta med stor G. Bohemer som kunne spille håndball, drekke med begge henda og helt sikkert sjekke damer. Kule kiser, som så kule ut og som banket alle. Som var hele Norges representanter der ute i verden når håndball skulle spilles utenlands.
Som den gangen dere vet – i Europacupen 1971-72 – The Doors hadde gitt ut L. A. Woman, Jim Morrison hadde vært død i snart et halvt år, Gro Anita Schønn lå på andre plass på listene med «Er det underlig man lengter bort i blant». Et år med mange fine plater, men med en VG-liste fra helvete. Fra sommeren 71 til nyttårsaften lå følgende singler på førsteplass på VG-listen: «Rose Garden» med Lynn Anderson, «Chirpy Chirpy Cheep Cheep» med Middle of the road, «Put your hand in the hand» med Ocean, «Mamy Blue» med Pop Tops og «Soley Soley » med Middle of the road. Vi trengte definitivt adspredelse og vi fikk – vi fikk Oppsals europacupeventyr.
Først Granollers fra Barcelona. 20-10 hjemme og 16-16 borte. Så var det Tsjenomorets Burgas fra Bulgaria. En vits. Seire i begge kampene. The Doors spilte «Love her madly» i bakgrunnen, Saft vant Europatoppen foran Slade, og så trekningen av kvartfinalen. Oppsal NOR – Gummersbach GER, som det sto. Det tegnet til dobbeltoppgjør av den ufine sorten. Og det ble det. Vi – altså Oppsal – vant 18-13 hjemme som vi alle husker. Og så var det klart for returmøtet i Westfalenhalle i Dortmund. Westfalenhölle – Westfalenhelvete, skrev VG. Og vi husker dessverre hvordan det gikk også. Akkurat som i krigens første fase møtte de staute norske guttene overmakten – ikke bare i et tysk gigantlag, men mest i et ubrukelig og uhederlig sekretariat og noen korrupte dommere.
Hvor mange mann tyskerne hadde på banen i sluttminuttene vet ingen, men det var trolig over ti. I hvert fall holdt det til 19-13 og avansement. Med ett måls margin. Etterpå gikk det nedover med norsk herrehåndball. Oppsal gjorde det bra i Europacupene de påfølgende årene også, men det er særlig Gummersbach-kampen som sitter. Etterpå overtok Ingrid Steen.»
