«Vel, vi er glad for Trasophallen, men den hallen vi ønsker oss, og den som Oppsal-distriktet fortjener, har vi ikke fått. Og vi kjemper videre for å få den.»
OIFS 75–ÅRSBERETNING 1987
I august 1967 ble Godlia skole åpnet etter å ha vært planlagt siden 1961 – for øvrig samme året som Oppsal vant sitt første junior-NM i håndball. Planen var å bygge en ny hall – Trasophallen – mellom Godlia og naboskolen Trasop, med gymsaler til bruk for begge skoler. Hallen ble åpnet tre år senere – uten at prosjektmakerne i kommunen hadde hatt fokus på at landets sterkeste håndballklubb var på beddingen og sårt trengte publikumskapasitet.
Høsten 1967 ble først Tveitahallen ferdig i det nye skolekomplekset på Tveita, noe som ga Oppsal mulighet til å drive håndballtrening på en helt annen måte enn tidligere. Resultatet var en øyeblikkelig bedring av prestasjonene. Dessverre var ikke klubben alene om hallen. Mange lag sto i kø, køens lengde illustrerte den skrikende mangelen på treningslokaler i området. Men ikke lenge etter åpnet en ny hall på Skøyenåsen skole, og så sto omsider Trasophallen endelig ferdig. I august 1970 kunne Oppsal for første gang arrangere håndballkamp i egen hall.
Så skulle man tro at alle var glade. Men idrettslaget følte langt på vei at det hadde tapt. Målet hadde hele tiden vært å få en hall der en rimelig prosent av Oppsals innbyggere kunne se klubben spille kamper, noe man følte seg snytt for. Hallens tilskuerkapasitet var mindre enn 300, noe som var latterlig lite. Allerede samme høsten ble tre ganger så mange tilskuere presset inn under ordinære seriekamper, og preget av sild i tønne ga hallen oppnavnet «Tilfluktsrommet».
Publikum i Trasophallen var engasjerte, usaklige og sjåvinistiske – noe som de fleste i dag aksepterer at ekte supportere skal være – spillerne mente selv at støtten fra hjemmepublikummet minst tilsvarte 3-4 mål. Men håndballnorge var knapt forberedt på røffe meldinger overfor både dommere og bortelag, så Håndballforbundet ba publikummerne om å «dempe seg». Hvis ikke truet de med å ikke oppnevne dommere, sånn at Oppsal ville bli nødt til å spille hjemmekampene på bortebane eller uten tilskuere.
I en overbefolket hall, med røff tone og begge lags supportere stuet tett sammen, var det ikke til å unngå at episoder oppsto, som da en 20 år gammel Bækkelagspatriot skallet ned en trettenåring fra Oppsal. I den anledning uttalte håndballpresident Odd Svartberg: «Håndballsporten er en idrett i stor utvikling. Lokalpatriotismen råder, det må den da også få lov til. Publikum har betalt for å se på. Da må det også være tillatt å skrike. Men jeg setter en grense ved kasting av gjenstander på banen og direkte usaklige rop mot dommerne (!), og brutale handlinger som at tilskuere blir skallet ned, tar jeg selvsagt avstand fra.»
Uansett, hallkapasiteten holdt på ingen måte følge med utviklingen, og under nøkkelkamper – for eksempel i Europacupen – måtte Oppsal leie andre haller for å få inn alle tilskuerne. Klubben, med Willy Vraalsen i spissen lå likevel ikke på noen måte på latsiden, og tok selv initiativet til et nytt tilbygg som ble åpnet sent på høsten 1981. Utvidelsen av hallkomplekset var på i alt 744 kvadratmeter og rommet seks garderober, tre dusjanlegg, kjøkken og lagerlokaler, samt kontoravdeling og en stor møtesal.
Den nye fløyen gjorde Trasop til et bedre sosialt samlingssenter for miljøet i idrettslaget, noe som både var viktig og betydningsfullt. Men tilskuerkapasiteten i hallen ble ikke noe bedre. Kampen for en hall med skikkelige tribuner skulle fortsette ennå i mange år – inntil nye Oppsal Arena endelig kunne innvies i 2005.
