«Hadde du hockeybakgrunn da du kom med i Oppsal? Nei, ikke i det hele tatt. Jeg var utdannet ved Statens Gymnastikkskole og hadde trener- og ledererfaring fra friidrett og håndball i en helt annen Osloklubb, Bygdegutten.»
ARVID AUSTAD INTERVJUET AV JO ERIK ASKERØI, 1996.
Arvid Austad ble født i 1920 og vokste opp på Inderøy i Nord- Trøndelag. I 1941 måtte han flykte til Sverige fordi han hadde revet ned et bilde av Vidkun Quisling på kommunelokalet og tråkket det i stykker. Han ble rekruttert til de norske polititroppene i Sverige, og natt til 24. oktober 1945 var Austad en av elleve mann i eksekusjonspelotongen som i duskregnet henrettet Quisling ved skyting på Akershus Festning. Siden arbeidet han et lite liv som brannmann, røykdykker og underbrannmester i Oslo Brannvesen. Han var bosatt i Mekanikerveien.
I 1977 ble Arvid Austad forespurt om han ville ta et styreverv i hockeygruppa på Oppsal. Bakgrunnen var at sønnen Jann Daniel hadde kommet med på A-laget. Året etter overtok han som formann, noe som raskt skulle vise seg å være en uriaspost. Høsten 1979 forsvant nemlig hele den øvrige ledelsen, og Austad satt igjen med sju spillere og en gjeld på 60.000 kroner – et enormt beløp for en gruppe med lite å rutte med.
– Hadde jeg visst hvilket økonomisk rot jeg tok på meg, så hadde jeg aldri startet, innrømmet Austad mange år senere. Til tross for at han var totalt ukjent innen hockeymiljøet klarte han likevel å raske sammen et lag med Vålerengens Odd Syvertsen som trener. Og da ryktet gikk om at den kriserammete klubben hadde fått trener, kom gamle benkeslitere tilbake, og enden på visa var at laget klarte å beholde plassen i 2. divisjon. Våren 1983 var det imidlertid jamt slutt, da rykket laget ned i 3. divisjon og driften ble nedlagt.
Fra 1983 til 1985 var hockeygruppa kun registrert med en aktiv – en dommer. Men Arvid Austad hadde slett ikke tenkt å gi seg. – Jeg fikk samlet en del spillere og måtte selv stå for grunntreningen. Da vi kom så langt som til å spille i den tradisjonsrike Åpningscupen, skjønte folk at vi kom til å overleve og vi fikk både trener og tilsig av spillere som hadde lagt vekk kølle og skøyter, fortalte Austad.
Laget ble meldt på i laveste divisjon – 4. divisjon. Innsatsen bar frukter, og andre året rykket laget opp. Austad lyktes også å få tak i tidligere Oppsalspiller Glenn Slivon som spillende trener. Målet var å etablere laget på stabilt annendivisjonsnivå. For å sikre rekrutteringen ble det etablert småguttog guttelag. I de kommende årene hadde Arvid Austad en finger med i det meste i klubben, som leder i hockeygruppa i mer enn 20 år, lagleder for seniorlaget, materialforvalter, dugnadsleder, draktvasker etc. –
Mange ganger har jeg følt meg sørgelig alene, men hver gang jeg kommer ned i garderoben til kamper og ser draktene vi har skaffet til veie gjennom hard jobbing henge på knaggene, blir jeg sentimental og får lysten tilbake. For det er ingen grunn til å skjule at det mange ganger i årenes løp har vært tøft å kjempe nærmest alene for selv en enkel treningstime for et lag i de nedre divisjoner, med papirmølla ved spilleroverganger, nærmest alene skaffe mellom 150.000 og en halv million kroner til driften hvert år, legge ut eller dekke opp til 25.000 kroner av egen lomme, skaffe nok spillere til enkelte kamper og stå igjen alene med oppryddingen i garderoben etter trening og kamper. Om jeg visste at noen ville overta og føre Oppsal seriøst videre, ville jeg gi meg på flekken. Men foreløpig har ikke vedkommende dukket opp. Derfor har jeg fortsatt i alle disse årene, understreket Austad i intervjuet med Jo Erik Akerøi i 1996.
– Hvordan orker du å holde på år etter år med så mye slit? – Først og fremst er jeg sta. Jeg ønsker ikke å se at det jeg har bygget opp bare skal rase sammen igjen. Vi har i dag en lang rekke fine ungdommer som jeg har gleden av å være sammen med. Og arbeidet har båret frukter. Vi har faktisk vokst til å være Stor-Oslos femte største klubb med 101 lisenser. For få år siden hadde vi kun et A-lag. Og jeg har opplevd mye hyggelig rent sosialt, presiserte Austad.
I 1997 ble Austad hedret med Oslo ishockeykrets’ gullmerke med diplom for lang og tro tjeneste. Ti år senere fikk han Ishockeyforbundets høyeste utmerkelse Isbjørnen. Arvid Austad døde i 2008.
