«Ishockey er en vanskelig idrett å drive her i landet. Våre spillere er helt prisgitt værgudenes luner, og problemene er mange ganger store når det gjelder istrening og avvikling av kamper. Likevel fenger denne «verdens hurtigste lagidrett» de fleste gutter, noe som kan konstateres hver vinter. Da sitter en ishockeykølle i hånden på de fleste gutter.»
OIF 60 ÅR, 1972
Norges Ishockeyforbund ble dannet høsten 1934 av ti klubber fra Oslo og Aker. Landets første permanente hockeybane ble etablert samme året på Furuset stadion, som også fikk æren av å arrangere den aller første kampen da den første offisielle Norgesserien ble innledet 4. januar 1935. Før denne tid hadde alt handlet om bandy, men ishockeyen skulle raskt vokse til å bli en langt mer populær publikumssport.
Også BFG ble rammet av hockeyfeberen og startet opp med ishockey på den gamle Grønvoldbanen i 1945. Nå er imidlertid baneforhold alfa og omega for suksess i denne sporten, og da Grønvoldbanen ble utbygget på femtitallet, døde BFGhockeyen ut.
I januar 1965 ble Trasop Ishockeyklubb dannet på initiativ fra Per A. Eliassen, og fikk etter hvert grusbanen på Trasop som egen bane. Interessen var stor i distriktet fra første stund. Allerede første året var medlemstallet oppe i rundt 100, og etter bare en sesong stilte den nye klubben lag i alle aldersklasser. I 1969 klarte klubbens juniorlag å spille seg helt fram til finalen i Norgesmesterskapet, der de tapte knepent 3-4 for Vålerengen. Blant de mest kjente spillerne fra denne tiden var de seinere landslagsspillerne Tom Røymark og Jon Trygg.
Alle distriktets gode hockeykrefter ble samlet i Oppsal IF i 1970, da gikk både BFG og Trasop IHK inn i OIF. Syttitallet skulle bli en gullalder for klubben, A-laget rykket opp i 2. divisjon og juniorlaget spilte seg fram til en ny NM-finale for juniorer i 1977, dessverre med tap også denne gangen. Samme året hadde den samme gjengen spilt seg fram til finalen i Oslomesterskapet for gutter.
Spillere som gikk til større klubber på denne tiden var senere gullpuckvinner Trond Abrahamsen, Cato Andersen, Glenn Slivon, Torbjørn ”Tobben” Andresen og Svein Espeland. Oppsal hadde på den tida åpenbart spillematerialet som skulle til for å etablere seg som en storklubb, men dette er dessverre ikke tilstrekkelig.
To andre ingredienser var også avgjørende i en suksessoppskrift: penger og ishall – Oppsal hadde ingen av delene. I tillegg hadde en rival etablert seg med stor suksess på Manglerud. M/S hockey ble stiftet i 1967, og A-laget vant sitt første NM-gull ti år senere. Lokaliseringen av en ny ishall i distriktet sto mellom Manglerud og Oppsal, en kamp som Manglerud vant.
Oppsal havnet i skyggen, var på konkursens rand og måtte selge unna spillere for å overleve som klubb. Snart var alle storspillerne borte, ambisjonsnivået måtte senkes og da forsvant også treneren. Noen ny trener var umulig å skaffe, for ingen ville trene et lag som i følge ryktene i ishockeymiljøet ikke eksisterte.
Snipp, snapp, snute, dermed kunne hockeyhistorien på Oppsal vært ute. Om det ikke var for én mann som nektet å gi seg. Hans navn var Arvid Austad.
