”Man er aleine i skauen, må ha kompetansen og ta avgjørelsene sjøl, dessuten kjenne kroppen og vite hva du tåler. Orientering er en analytisk idrett, man må forstå hvorfor man trener som man gjør og stille kritiske spørsmål. Du må være smart nok til å skjønne hva det går ut på, men samtidig ikke så smart at du ikke gidder å bruke tid på sporten. Du må altså være akkurat passe intelligent”, ler Oppsals firfoldige orienteringsverdensmester Tore Sagvolden.

– Familien flyttet inn på Bøler i 1960 da jeg kun var ett år gammel. Faren min var tidligere orienteringsløper og kjente en del aktive, så veien var kort til å få oss barna inn i barne- og ungdomsmiljøet i Oppsal IF, som var en av landets mest aktive og toneangivende orienteringsklubber. Min eldre bror Bjørn og jeg startet samtidig med turorientering i den aller første Ola Dilt som ble arrangert i 1967. På den tida var gata eneste alternativet til idretten, og jeg kan ikke få fullrost det gode miljøet i Oppsal.

Som vanlig var, forsøkte unge Tore seg innen en rekke idrettsgrener, både langrenn, friidrett og basketball. Faste torsdagstreninger med instruksjon for nybegynnere vakte orienteringsinteressen.

– Mitt første løp var på Løten i 1969. Yngste klasse strakk seg helt opp til fjorten år, så der var det vanskelig å hevde seg for en tiåring. Men året etter hørte jeg at det fantes en klasse under tolv, da var det mye lettere å hevde seg og bli lagt merke til. Følelsen av å mestre og få positiv oppmerksomhet var viktige grunnsteiner for å trives og holde koken. Etter hvert utviklet løpingen seg nærmest til en livsstil.

Tore Sagvolden ble «barnestjerne», likevel var treningen de første årene mest som lek å regne. Ukentlige turer rundt Ulsrudvann, innetreninger med fysiske og orienteringstekniske øvelser og samlinger om sommeren.

– Jeg husker ennå med stor glede hvor flott det var å løpe ut i Østmarka med ryggsekk og varme pølser på termos, og hvor suveren utsikten over Elvåga var fra «Elefantfjellet».

Mer systematisk trening og sesongplanlegging begynte han likevel ikke med før i syttenårsalderen, noe som ga umiddelbare resultater: I 1977 ble attenåringen norgesmester både individuelt og i stafett, og ble en del av o-forbundets juniorgruppe.

– En sentral støttespiller i klubben var Henry Johansen. Noen formelt ansatt trener var han ikke, men som den eneste senior eliteløperen i klubben var det han som utarbeidet opplegget for fellestreningene, derfor har jeg alltid regnet ham som treneren min. Datidens mantra var at treneren skulle ha en langsiktig støttefunksjon, være en som ville deg vel og som du kunne samtale med opp gjennom årene. Henry var en krevende herre, og du måtte trene mye for å henge med på fellestreningene. Likevel ville folk være med.

Selv mener Tore at hans eget talent, i tillegg til god fysikk først og fremst kom til uttrykk gjennom en voldsom stahet, en ensporet målrettethet og jernvilje til å gjennomføre hva som krevdes av hard trening over tid. Avgjørende var at det i Oppsal fantes en annen, vel så kompromissløs løper som Tore kunne bryne seg på, det var Yngvar Christiansen. Disse to trakk hverandre til ekstreme høyder. (Yngvar var også aktiv innen friidrett, og presenteres i friidrettsseksjonen i denne boka.)

– Vi trente mye, løp opptil 27 timer i uka, og det var ikke sunt. Henry arrangerte såkalte «drag» nede fra Bryn stasjon og opp til Nordre Skøyen hovedgård, og da var det ingen av oss som ville gi seg. Kappestriden mellom Yngvar og meg var så intens, at da han en gang så at jeg hadde skrevet i treningsdagboka at jeg «løp fra Yngvar», så protesterte han på det mest innstendige. Det hadde ikke skjedd at jeg hadde løpt fra ham, mente han! «Men Yngvar», innvendte jeg, «jeg mente bare at jeg løp hjemmefra huset ditt».

Fram til Tore dro til Trondheim for å studere på Norges Tekniske Høyskole, betydde klubben voldsomt mye. Han vanket fullstendig i miljøet, og blir ydmyk når han tenker tilbake på hvor stor betydning apparatet rundt hadde. Også i Trondheim kunne han nyte godt av Oppsals mangslungne nettverk, som ordnet både husrom og annet praktisk der oppe.

De neste årene skulle gi en eventyrlig medaljehøst, selv om han mangler rosinen i pølsa, det individuelle VM-gullet.
- Ja, jeg skulle gjerne stått alene øverst på den pallen, for det er noe spesielt med en slik tittel. Som da den doble o-verdensmesteren Øyvind Thon ble introdusert under et demonstrasjonsløp i Central Park en gang: «He is world champion in something…» Når dette er sagt, så kan man ikke gjøre noe med at en annen presterer bedre i enkeltløp, jeg har deltatt i fem VM og aldri blitt dårligere enn nummer fire. Så har jeg også fått være med på selve drømmeturen, til VM i Australia i 1985.

Selv mener han at seieren i nordisk mesterskap i 1984 er en vel så stor prestasjon som å vinne VM.
- Den gang kom alle de ledende løperne i verden fra Norden pluss noen få andre land – Tsjekkoslovakia, Sveits og Ungarn. Mange av de beste internasjonale løperne flyttet derfor til Norden. VM og Nordisk alternerte annethvert år, og i Nordisk kunne hvert land stille med ni løpere, flere enn i VM. Derfor var nivået ofte vel så høyt i Nordisk.

Dessuten er det noe spesielt med lagkonkurranser, og fire VM-gull på rad i stafett er selvfølgelig en strålende prestasjon. – Alle på laget var gode hver for seg, men også ganske sære og ville løse oppgaven på hver sin måte. Det var derfor en utfordring å få en slik gjeng med individualister til å fungere som et lag, noe landslagsleder Ragnar Weum klarte med glans. En VM-stafett er full av nerver og press, og å være trygg på lagkameratene er helt nødvendig. Prestasjonene i ett mesterskap danner grunnlaget for det neste, nok en gang er det en samtale over tid. Jeg tror lagfølelsen var sterkere enn vi innså den gangen vi var midt oppe i det.

I 1987 bestemte Tore seg for å trappe ned satsingen. Årsakene var flere: Han hadde vært lenge i toppen, ventet barn og hadde en krevende stilling som sivilingeniør. Å holde seg i verdenstoppen krevde treningsdoser på 12 – 14 timer i uka, samtlige 52 uker i året uansett værforhold. Nå benyttet han anledningen til å gi seg på topp, etter først å ha vunnet langdistanse-NM i Molde med utklassingsmargin, så sikret et nytt VM-gull i stafett og sølv individuelt i Frankrike, før han to uker senere tok et nytt NM i Telemark.

Tore flyttet fra Bøler i 1972, og etter studiene havnet han på Lørenskog. Likevel løp han i all hovedsak for Oppsal, deltok både i klubbmesterskap og i o-cupen. I OIFs 75-årsberetning fra 1987 står følgende: «Hva det har betydd for de yngre å ha en flerdobbelt, meget sympatisk verdensmester i miljøet, kan ikke vurderes høyt nok. Vi kan trygt fastslå at Sagvolden har «betalt tilbake» hva klubben har ofret for ham, gjennom sin vilje og oppfølging lenge etter at han hadde klart seg utmerket uten oss. Tore Sagvolden har aldri hatt «stjernenykker», selv om han stort sett har vunnet det som er å vinne.»

Tore Sagvolden har aldri tapt verken orienteringssporten eller Oppsal av syne. De siste fire årene har han ledet toppidretten i O-forbundet. Og i OIFs jubileumsår er sannelig verdensmesteren i ferd med å flytte tilbake til distriktet – til Solåsveien på Godlia. Vi har åpenbart ikke sett det siste til denne karen!

MEDALJELISTE – TORE SAGVOLDEN

Verdensmesterskap:
Individuelt: 3 sølv, 1 bronse. Stafett: 4 gull.

Nordisk mesterskap:
Individuelt: 1 gull, 2 sølv. Stafett: 3 gull, 1 bronse.

Norgesmesterskap:
Individuelt: 3 gull, 2 sølv. Stafett: 2 sølv, 3 bronse.

NM – langdistanse:
1 gull, 1 sølv, 2 bronse.

Junior-nordisk:
Individuelt: 1 gull. Stafett: 1 sølv.

Junior-NM:
Individuelt: 2 gull. Stafett:1 gull.

Militært VM i Brasil 1983: gull.

World Cup 1983: sammenlagt seier.