Hilde Retvik, Stein Høglund og Morten Kristoffersen er alle født i 1954, og tilhørte den nye generasjonen talentfulle o-løpere som vokste fram i Oppsal fra midten av sekstitallet. På denne tida vokste Oppsal til å bli den største og sterkeste orienteringsklubben i landet!
Hildes familie flyttet inn i den nye drabantbybebyggelsen i Nøklesvingen på Bøler i 1959 med en far som var aktiv i Sportsklubben Arild. Familien Retvik søkte etter et lokalt alternativ, og landet fjellstøtt i Oppsal. Stein Høglunds familie tilhørte på sin side grunnfjellet i Oppsal IF, med far Arne som deltaker i den legendariske Milorg-avdelingen 13132 i Østmarka. Foreldregenerasjonen hadde et svært godt sosialt samhold, blant annet med gammaldanskvelder på Nordre Skøyen hovedgård, der det gikk så varmt for seg at mannfolka alltid hadde med seg minst ett skjorteskift.
Morten Kristoffersens orienteringsinteresse var ikke foreldreinitiert, han ble med kamerater inn i klubben. Men alle tre startet i elleveårsalderen, løp sine første treningsløp i 1965, og ble passet godt på av ledere som Tullik og Stakan, senere den allmektige treneren Frode, som de unge respektfullt ga tilnavnet «Guden Frode». Raskt ble de alle trukket med i arbeidet, ikke minst i kioskdriften på Mariholtet, for det var på denne måten klubben drev. De ble rasende gode på dugnadsvirksomhet, det var verre med den daglige driften, for alle var de jo mest interesserte i å delta i løpene.
Til å begynne med var ambisjonen kun å finne postene, de var fornøyd når de ikke bomma. Men etter hvert gikk det opp for dem at det faktisk var mulig å slå de beste på en god dag, selv om man ikke selv var all verden. En slik bragd kunne man leve på lenge, og sluttider og poster var noe man kunne diskutere i årevis. Med erfaringen fulgte også sjøltillit om lokalisering og vegvalg. Som Stein en gang uttalte: «Den posten var plassert feil, så jeg fløtta’n.»
De begynte i gutte- og jenteklassene. I den prestisjetunge Solo-stafetten klarte Stein Høglund – på lag med Frank Andersen og Svenn Rogne – bronse, mens Hilde Retvik sammen med tvillingene Gro og Bente Bjønnstu kom på sjetteplass i jenteklassen. I alt ni Oppsal-løpere kvalifiserte seg til og fikk starte i Hovedløpet for yngre, som var jevngodt med NM, og Frank Andersen tok likegodt hjem seieren.
I 1970 gikk det enda bedre i Solostafetten, da vant gutta dobbeltseier, mens jentene tok en knepen sølvplass. Frank Andersen ble klubbens første individuelle kretsmester i yngre junior. Stein Høglund gjentok Franks bedrift fra året før og vant Hovedløpet, mens Stakans sønn Frode tok bronse i klasse G2. Petter Nilsen tok dessuten bronse i junior-NM.
Samtidig fikk ungdommene noen yngre seniorløpere som gikk foran, for første gang vant Oppsal kretsmesterskapet i o-stafett ved Henry Johansen, Tore Langaard og Frode Svane. Oppsal vant også O-alliansens klubbkonkurranse for 10-mannslag på 6 km i Oslo for første gang. Her beseiret Tore Langaard verdensmester Åge Hadler.
1970 var et toppår. Aktivitetene formidable, med egen treningshelgesamling og to store treningsleire, dessuten gammaldans, løypeleggerkonkurranse og 80 manns dugnad for å rydde Skiforeningens påskeløype fra Nuggerud til Vangen. O-gruppa hadde nå vokst til å bli landets største med omlag 400 medlemmer, og styret mente at det var umulig å vokse videre uten å ansette hjelp på dagtid. Målet ble å stabilisere nivået på samme nivå, noe som ble mer enn oppfylt, for framgangen og de gode resultatene fortsatte i de kommende år.
O-gruppas største utfordring var arrangementet av historiens første Norgesmesterskapsuke, med løp i fire dager på rad på Høland. Oppsal hadde en nyhet som ble husket, nemlig Knut Valstads «Oppsalmetoden» – gafling – som ga ulike lag forskjellige versjoner av løypa for å unngå at de ulike lagene fulgte i hælene på hverandre under stafettløp. Arrangementet ble en knallsuksess, noe som ble bekreftet både av presse, fjernsyn og fornøyde deltakere. Så var også hele 83 funksjonærer i sving på løpsdagene.
Medaljer ble det også i fleng. Bente Bjønnstu åpnet med bronse i damer junior, mens damelaget (med to juniorer) bestående av Hilde Retvik, Anne Grete Tangerud og Unni Strand tok bronse i dameklassen. Selve storeslemmen kom i juniorstafetten med gull til Oppsals førstelag med Petter Nilsen, Stein Høglund og Frank Andersen i løpsrekkefølge.
Framgangen fortsatte gjennom seier i O-cupen i 1974 – orienteringsfolkets Norgesmesterskap for lag. Dette mesterskapet ble avgjort både i topp og bredde, for det er ikke bare eliteløperne som teller, også løpere i aldersbestemte klasser og veteraner kjemper om poeng. For Oppsal var et like viktig mål å stille flest mulig deltakere, og stilte med i alt 110 cupfinalister! Sånn påvirket også de nest bestes innsats sluttresultatet. Vinneren av O-cupen kan dermed med betydelig legitimitet kalle seg Norges sterkeste orienteringsklubb!
Oppsal tok sølvmedaljene i 1975 og vant O-cupen på nytt i 1983. Da stilte 115 løpere som alle ble «norgesmestere», til tross for at laget manglet Tore Sagvolden som var i Brasil og vant militært VM. I flere år kom klubben langt i O-cupen, og dette medførte i de siste rundene lange bussreiser med et stort antall løpere. Selv om resultatene varierte, var fellesturene store opplevelser som styrket miljøet.
Oppsals ulike orienteringløpere utførte en rekke resultatmessige bragder på 70-tallet, i alle klasser, begge kjønn og ulike årganger. Det var også stor aktivitet med treningsleire, kurs, kartarbeid, fester og dugnader. Med tiden begynte dessuten enda en ny generasjon løpere å vise seg fram for alvor, noe som skulle føre Oppsal lenger enn bare Norgeseliten – men til topps i hele den vide verden!
