At tenåringene Tullik og Knut fant hverandre under en filmfremvisning på Godlia kino rett før krigen skulle bli avgjørende for dannelsen av Oppsal IF, og aller mest for orienteringsgruppa.
Godlia kino var samlingsstedet for ungdommen fra Oppsal før drabantbyenes tid, den gang distriktet ennå tilhørte Aker kommune. Denne spesielle kvelden i 1939 dro en 16-åring med kallenavnet «Tullik» på kino sammen med ei venninne. Tullik var født på Nordstrand, men familien flyttet til Østensjø terrasse da hun var tre.
På kinoen møtte de den vanlige lokale gjengen, og venninna spurte pent om de ikke kunne bytte plass, sånn at hun fikk sitte ved siden av en kjekk kar hun hadde et godt øye til. Tullik havnet dermed inntil den tre år eldre Knut Valstad, opprinnelig Kampen-gutt. Den tilfeldige rokaden skulle bli avgjørende, for Tullik og Knut fant hverandre der på kinoen og ble kjærester. Under krigen giftet de seg og fikk sønnen Tor i 1943.
– Vi unge var opptatt av idrett, og bestemte oss for å starte idrettslag, forteller Tullik. – Men så kom krigen, og så ble det ikke noe av. Etter et par måneder tenkte vi at krigen sikkert ikke kom til å vare så lenge, så vi satte igang likevel, selv om alle restriksjonene etter hvert førte til at det mest ble hyggekvelder.
Knut gikk inn i motstandsbevegelsen og ble troppssjef i Milorg-gruppe 13132. Han ledet blant annet sprengningen av et tysk bensinlager på Grorud i august 1944. Det illegale arbeidet medførte mange farefulle møter i familiens leilighet i Ulsrudveien 16, og sønnen Tor måtte ofte dele plassen i barnevogna på tur til butikken med ulike våpen.
– Jeg fikk ikke vite så mye om hva som foregikk i Milorg, sier Tullik i dag, min oppgave var å ta meg av et mest mulig normalt familieliv. Normalt og normalt, i februar 1945 fikk Tullik besøk av Gestapo, på jakt etter ektemannen. Hun lot som hun ikke ante hva Knut drev med, og ble heldigvis trodd, mens Knut Valstad klarte å redde seg over til Sverige.
Etter frigjøringen ønsket de nå fem år eldre ungdommene å ta fatt med idretten igjen, og en del av gutta samlet seg på en hybel på Trasop. Vi jentene sto på et hjørne i nærheten og irriterte oss over at vi ikke var invitert. Så ble det bestemt å sende inn meg som fanebærer for kvinneidretten, og det var nok lurt, for på selve generalforsamlingen ble det ikke gjort forskjell på gutter og jenter, husker Tullik.
Oppsal var etter krigen kun en endeholdeplass med et par hundre familier i spredte småhus, to kjøpmenn og «Vellet». Alle kjente alle. De som sto i idrettsforeningen deltok i alt fra orienteringsløp og Holmenkollstafett til svensketurer og lokale revyer. Vellet var samlingsstedet for møter og fester, inne- og utetrening, skirenn og revyer.
Knut Valstad var interessert i orientering allerede før krigen, han løp for Sørli idrettsforening på Tøyen. Også i Milorg var det selvfølgelig viktig å kunne lese kart og orientere seg i lendet. Etter krigen ble han raskt fast på landslaget, og har mye av æren for en epokegjørende modernisering av orienteringskartet. Han var også trefoldig nordisk mester i feltsport (skyting, kartlesing og orientering), dessuten norgesmester i pistolskyting. Han utdannet seg dessuten innen kunstog håndverk, var god i tegning og design og fikk jobb innen geografisk oppmåling.
– Om jeg syntes orientering var stas? For meg var det nærmest en tvangssituasjon, i og med at jeg var gift med en orienteringsløper, ler Tullik. - Jeg husker det første løpet jeg deltok i fra Ulsrudvann, det var bare gutter og meg. Jeg mistet oversikten og tenkte at dette nok ikke var noe for meg. Men så fikk jeg lokket med meg ei venninne, visste ellers ikke om andre jenter som orienterte. Først da vi begynte å vinne premier i andre løp, forsto jeg at det gikk an å prestere andre steder enn ved Ulsrudvann. Vi var med fra første stund, og fikk laget fine blå drakter slik at vi var godt synlige overalt.
Tullik engasjerte seg for kvinneidretten, og særlig for å få anerkjent kvinneorienteringen. Fordi Oppsal hadde vist resultater, fikk klubben arrangere det andre NM i historien for damer i 1949 (dessuten NM for herrer fire år senere).
– Vi markerte oss godt, arrangerte mange pokalkamper der vi målte krefter med norske og utenlandske lag. Så var vi med på bussturer til Sverige. Idrettslagene støttet opp om hverandre på den tiden.
Lille Tor måtte også til pers, og var med på orientering fra han var sju. Klassen hans, som nok fikk en del drahjelp, utviklet en sterk guttegruppe. – Under Norgesmesterskapet som Oppsal arrangerte i Høland i 1953 var det mange journalister som tok bilde av meg med teksten «lokal patriot», husker Tor. – Med foreldre som mine var det heller ikke rart at jeg også valgte yrke ut fra orienteringsperspektiv og ble landmåler i et kartfirma. Siden tok jeg hovedoppgave om kartets utvikling i Østmarka fra 1600-tallet til vår tid, og også utgivelsen av turkartet over Østmarka er et rent Valstad-prosjekt.
Familien Valstad tok en rekke medaljer i ulike norgesmesterskap på femtitallet. Tulliks største bragd var NM-tittelen på Hamar i 1957. Jeg husker fortsatt det løpet. Kong Haakon VII var akkurat død, og vi var redde for at arrangementet skulle avlyses på grunn av den nasjonale sorgen. Men vi slapp unna, for orientering var ikke regnet som noen publikumssport.
I 1963 ble Tor tatt ut på juniorlandslaget, og dette året var både far, mor og sønn tatt ut til hvert sitt NM, på tre forskjellige steder!
På femtitallet ble Oppsal drabantby. Byggevirksomheten var formidabel, og familien Valstad bygde en horisontaldelt tomannsbolig i Ulsrudveien 25, der Tullik og Tor fortsatt holder hus i hver sin etasje. Som vanlig var, ble en betydelig del av husbyggingen foretatt på dugnad, blant annet med Villy Vraalsen som ivrig deltaker. Villy var også den første som flyttet inn, i annen etasje, han hadde små barn og trengte bolig i en fart. Huset var blant de første som var utstyrt med telefon og badstue, og pekte seg fra første stund ut som selve samlingsplassen for orienteringsgruppa.
– Jeg husker at vi fikk vår nevø Frank Andersen fra Bøler på besøk, han reagerte over at det var sånn trafikk på døra. Er det sånn hele tida? lurte han på. (Frank ble likevel o-løper og vant hovedløpet for gutter i 1969.) Egentlig har det aldri stoppet, det har bare blitt litt mindre. Det har vært mer kontor for orienteringsgruppa her enn på Trasop, selv om vi fikk litt avlastning da vi fikk leie den nedlagte Narvesen-kiosken på Ulsrud.
Selv om badstua nå er borte, møtes fortsatt «Badstuegjengen» hjemme hos Valstads tredje hver torsdag, noe de trofast har gjort i mer enn 50 år! Medlemmene består av tidligere orienteringsløpere, medlemskapet er livsvarig og det er ikke lov å melde seg ut. Hvert år har det blitt arrangert MMM – mørkemannsmesterskap, med løp, badstue og valg av president. Nå er den eldre garden ikke lenger løpbare, og konkurrerer nå heller i et slag petanque.
