«Etymologisk er ordet orientering avledet av verbet orientere, som henger sammen med den religiøse forestillingen om å vende seg mot øst eller mot orienten. I forbindelse med dommedag og endetiden (eschaton) ville nemlig Jesus komme ridende inn fra øst.»
Wikipedia
Vi tok med etymologien (språkforskningen) for å vise at selv gudene kan tas til inntekt for at Oppsal IF må drive med orientering. Vender Oppsal-boerne nesa mot øst, finner de Østmarka – det evige paradiset for orienteringsløpere. Og for å holde oss innen mytologien, havner man raskt på Elvåga – Stormvannet – som i norrøn mytologi ble regnet som grensen mellom gudenes og jotnenes riker.
Orienteringssporten er i utgangspunktet en nordisk oppfinnelse, oppsto i det svenske militæret på slutten av 1800-tallet. Det første sivile orienteringsløpet ble også arrangert i 1897 i Oslomarka – riktignok i Nordmarka – så tidlig som i 1897. Arrangør var Norges eldste friidrettsklubb Tjalve – oppkalt etter tordenguden Tors tjener og følgesvenn.
Sporten blomstret opp på tjuetallet, men var først og fremst en øvelsesform for skiløpere. Først da det svenske oljekompasset (Silva-kompasset) ble introdusert rundt 1930 ble sporten en selvstendig disiplin, særlig utbredt i Sverige, Finland og Norge. I 1937 ble det første Norgesmesterskapet arrangert, og Norges Orienteringsforbund ble stiftet høsten 1945.
Med sin lokalisering som nærmeste nabo til Østmarka, var det naturlig for folk på Oppsal å drive med orientering. Få spor av sporten finnes imidlertid fra før krigen, utover et kart fra Freidigs orienteringsløp 7. mai 1939. Klubben regner derfor at orienteringsvirksomheten kom i gang ved stiftelsen av OIF i 1940.
Krigen var en viktig faktor for utbredelsen av sporten. Fra starten var orientering en militær disiplin, og bruken av kart og kompass var ikke minst nyttig for de mange unge Oppsalmedlemmene som gjorde motstand mot okkupantene blant annet som en del av «gutta på skauen». Så var det også fra disses rekker man fant fundamentet for etterkrigstidens orienteringssatsing.
Selve krumtappen i Oppsals o-miljø var ekteparet Tullik og Knut Valstad, som begge raskt hevdet seg i ulike mesterskap. Knut var dessuten en foregangsmann for utvikling av kart og arrangementsteknikk for løp. Oppsal arrangerte NM for damer allerede i 1949, det andre damemesterskapet i historien, og NM for menn i 1953. Grunnlaget for klubbens gode rykte som arrangør ble lagt allerede da.
På denne tida var orientering en sport for voksne, og Oppsal hadde en rekke løpere som gjorde det bra. I NM 1951 tok Einar Husevaag sølv, mens han sammen med Knut Valstad og Bjarne Bakkane vant NM i budstikke. Den gangen stilte «hele Oppsal» på Østbanen for å hylle vinnerne. I 1953 tok Småen Christiansen NM-sølv, mens Tullik Valstad vant NM i 1957 og var også med da damelaget seiret i Ørn-stafetten samme år. Fra 1955 fikk klubben dessuten fram en sterk gjeng med gutteløpere, men de fleste falt fra igjen etter hvert som de kom i studiealder på begynnelsen av 60-tallet.
På sekstitallet markerte Tore Langaard og Tor Valstad seg, blant annet med landslagsplasser i 1963. Tore flyttet etter hvert til Trondheim for ingeniørstudier og ble der en del av det sterke o-miljøet i NTHI. Etter studiene kom han tilbake til Oppsal igjen. I gutte- og juniorklassen markerte Trond Oscar Engblad seg. I beste Oppsal-ånd påtok han seg å arrangere et uoffisielt kretsmesterskap for 15-16 åringer i 1963, da det ellers var liten aktivitet i Oppsal. Også Trond flyttet litt på seg i studietiden, men kom tilbake rundt tyve år senere og la grunnlaget for en rekke flotte Oppsal-arrangementer.
Organiseringen av virksomheten var enkel og effektiv – det meste sprang ut fra huset til Tullik og Knut Valstad. Medlemstallet lå på denne tiden rundt 60, med 30-40 aktive. Slik var starten for en viktig orienteringsklubb i Norge, en klubb som senere har fostret en rekke toppløpere, har vært en foregangsklubb når det gjelder utvikling av kart og arrangementer, og der medlemmene har tatt med erfaringer over til andre klubber, kretser og forbund – nasjonalt og internasjonalt.
