Det var første løpet for niåringen denne sesongen – han hadde meldt seg på Bergendahls minneløp inne i Sørkedalen. Det var januar og beinkaldt, reine permafrosten. Faren var fornøyd når motoren på Toyotaen fikk kjøretemperatur ved Røa, og var lite klar over hva poden skulle bli utsatt for.
TEKST: REIDAR ESPEDAL
Her var det grønt som gjaldt, minus femten og kjempegrønt, nesten polarhvit voks under skiene. Stemningen på standplass var avventende, med Røa- og Heming-løpere i store grupper, dessuten besteforeldre, mødre og fedre. Her sto mye på spill.
Lauritz Bergendahl er en legende innen nyere skiteknikk. Hans grunnprinsipper for skigåing dreide seg om lange, ensomme bevegelser med kraft i myke spor – en kappestrid mellom menn. På egen hånd eksperimenterte han med teknikk, treningsmetoder og skismøring. Bergendahl representerte den første heltidsskiløper, som ga nasjonen og skiidretten et løft etter unionsoppløsningen.
Selv om niåringene ikke visste så mye om den heroiske Bergendahl, viste besteforeldrene, mødrene og fedrene noe om hva som måtte foregå i hodet på en langrennsløper. Her er det ikke noe lag, bare en ensom kamp mot klokka ute i sporet. For Oppsal-løperen var møtet med denne kulturen noe uvant i forhold til Østmarka, men han skulle ta dem i sporet – gi Hemingog Røa-løperne noe å tenke på.
Skiene satt, og opplevelsen av å mestre sporet og karre seg framover var på Oppsal-løperens side. Selv om noen feide forbi, var det en fornøyelse å kunne brøle «løype» for å passere en utslitt konkurrent. Løypebrølet er det ordet som smaker best i en konkurranse, det gir magiske krefter som bærer løperen gjennom skogen, og demotiverer og knuser den som blir forbigått. Kreftene i løypebrølet var ikke nye i Sørkedalen og nok mer i Lauritz Bergendals og den individuelle idrettsmanns ånd enn vår gutt var vant ned.
Niåringen gikk så heftig at han ikke kjente smerten og kulden som beit seg fast i kroppen. Med nesten hvite fingre kavet hans seg over målstreken, og kjente plutselig hvordan de vel 15 minus hadde tatt et saftig grep i fingre og tær. Det eneste som gjaldt nå var å få igjen varmen. I Sørkedalen hadde de noe så enestående som pølseservering på målstreken – det er verdt å merke seg – og gutten stappet begge hendene godt nedi pølsevannet!
