I nesten 20 år var Arne Lie trener for Oppsal ski, de siste årene som coach. Hele tiden like pålitelig, like samlende og like støttende. Arne var formann, regnskapsmann, trener og optimist. Han var et samlingsmerke for skiglade løpere.
TEKST: REIDAR ESPEDAL OG STÅLE NEUENDORFF
Minus 7,5 og herlig rimfrost. I svarte skauen står en flokk Oppsal-løpere. Lysløypa svinger seg bort langs kanten av Rundtjern og skaper en trolsk stemning. Trener Arne lusker rundt og gir sine milde kommentarer: «Nå glir du godt – nå må du få mer trykk på den ytre skia – dette er bra.»
Alltid like positiv har han en kommentar til alle. Han gir støttende kraft som får den mest motløse til å strekke seg og kjempe så hardt at melkesyra biter seg fast i leggene. Trener Arne får alle til å komme med samme svar: Dette kan jeg – nå går jeg fort!
Balanse er viktig og en skiløper må kunne renne – det er avgjørende å finne den riktige balanse selv der det går nedover med dårlig feste. Treneren legger ei løype utafor lysløypa for virkelig å teste kandidatene. En rekke med Oppsal-løpere renner gjennom rimfrosten, feier borti noen trær, dunker og deiser nedover skrenten helt til en treffer en lysstolpe. Da ryker ei pære, og ingen ting er svartere enn når lysløypa rundt Rundtjern slokkes. Guttene blir stående og se inn i svarte natta. De 7,5 minus river i kroppene. Ingen er redde. Trener Arne er jo her.
Trener Arne stilte på alle renn. Han sto i siste moten der pusten var tyngst og kreftene minst, heiet og ga styrke til å stå på videre. Det er de siste tohundre meterne som er avgjørende for en gutteløper. En gutt fortalte at han ikke kunne gå renn uten at han visste at Arne sto ute i skogen.
Arne døde brått i 2006 mens han var i ferd med å bygge opp Bjørndal idrettsforening. I bisettelsen ble det sagt at han var den skitreneren som hadde lært flest innvandrere å gå på ski. Oppsal Ski opplevde en person som ga trygghet, tillit og skiglede. Ingen kunne tenke seg at han skulle bli revet bort så tidlig. Vi mistet ikke bare en trener, men et forbilde.
«Det er den siste motbakken som teller», sa Arne, og ga oss kraft og skiglede til å drive på videre selv om lysene var slukket.
