«Mandag 26. oktober 1931 kom Cato Hermansen og Øistein Jacobsen med den opmuntrende besked om at de hadde funnet et bakkeemne, som atpaa til hadde den fordel at det lå like ved Opsahl. Man faar undskyld at vi var skeptiske, i høi grad til og med. Vi syntes selv vi hadde traalet skogen paa kryds og tvers uten resultat.»
ARBEIDSBOK 1932 – 1934 VEDRØRENDE BYGGING AV BJARTBAKKEN
Oppdagelsen førte til hektisk aktivitet. Fire dager etterpå dro flere Bjart-medlemmer for å besiktige bakkeemnet, siden ble også en ingeniør bedt om å se på sakene og uttale seg. Ingeniøren var entydig positiv. Bjart tok da kontakt med direktør Hans Jørgen Darre-Jenssen i Akersbanene, som stilte en ingeniør til disposisjon for å nivellere bakken. Terrengprofilen ble straks behandlet av styret i Norges Idrettsforbund som oversendte nivellementet til en ingeniør i Kongsberg som fikk i oppdrag å tegne et godt bakkeprofil.
Tre Bjart-representanter avtalte deretter møte med gårdbruker Løvseth på Oppsal, som var grunneier der bakken var tenkt plassert.
«Dette var et møte som vi oppriktig talt hadde gruet meget for, men heldigvis viste vår frykt seg helt ubegrunnet, da Løvseth var meget interessert og tilbød bakken på gunstigst mulige vilkår.»
Kontraktforslag ble utarbeidet og bredden på bakken ble målt ut sånn at Løvseth kunne hogge det som trengtes av trær. Alt dette hadde ildsjelene fått til i løpet av en eneste måned!
Skihopp var den gangen en enormt populær masseidrett, og i distriktet ble det hoppet i mange bakker: Sarabråtbakken, Rundtjernbakken, Hellerudbakken, Godliabakken og Oppsalbakken – men disse var enten for små eller holdt ikke mål av andre årsaker. Savnet av et stort og oppdatert anlegg føltes derfor stort.
Dugnadsgjengene satte i gang – det var grøftegjeng, ryddegjeng, sprengningsgjeng og trallegjeng – og skoft tåltes ikke. Først gjaldt det å rydde området for trær og stubber, et arbeid som ble ledet av skytebas «Dias» – som hadde en røst som enkelte påsto kunne høres helt til Bekkelaget.
Etter å ha overvunnet en del hindringer kunne så den nye bakken endelig innvies i 1934. Prøvehopping ble gjennomført 19. januar, to dager senere ble Aker skikrets’ store hopprenn – alias «Østmarkas holmenkollrenn» avviklet med 2.000 tilskuere som alle fikk se hopp inntil 42 meters lengde. Dermed hadde den nye Bjartbakken overtatt den ærerike tradisjonen fra hopprennene ved Sarabråten i tidsrommet 1900 – 1928.
I 1946 ble bakken ytterligere utbygget, den fikk et 30 meter høyt trestillas, overbygget dommertårn og resultattavle. BFGs egen hopper Per Christian Hauger satte to år senere bakkerekord med 58,5 meter, et resultat som aldri senere ble slått. Klubben hadde mange gode hoppere og arrangerte en rekke renn. Under OL i Oslo i 1952 trente også den japanske delegasjonen i bakken.
Bjartbakkens historiske høydepunkt var avviklingen av junior-NM i februar 1958 – det første norgesmesterskapet i historien avviklet i Østmarka. Selveste kronprins Harald kastet glans over arrangementet som samlet en utrolig publikumsrekord på inntil 4.000 tilskuere. Vinner ble 17-årige Arne Dalslåen fra Kongsvinger.
Bakken ble i stor grad holdt i orden ved dugnadsinnsats, men var også avhengig av bevilgninger fra kommunen. Etter hvert ble det skralt med offentlige penger, og etter henstilling fra det offentlige måtte stillaset rives på grunn av råte på begynnelsen av 60-tallet. I stedet ble en mindre K20-bakke etablert på dugnad. «Lille Bjart» kunne etter hvert også nyte godt av et moderne lysanlegg, og ble flittig brukt av hopprekrutter fram til åttitallet, blant annet av Espen Bredesen!
På sekstitallet tok Bjart flere initiativer til å gjenoppbygge Bjartbakken, ikke minst fordi Bækkelagsbakkene måtte ofres til fordel for Europaveien. Dermed soknet 150.000 mennesker kun til Bjartbakken. Det forekom mange løfter, men svært lite skjedde i praksis.
Til slutt ble også Lille Bjart ofret på framskrittets alter – gjennom byggingen av Vannverkets store vannledning fra Maridalsvannet til Skullerud. Anlegget gikk rett over sletta, og det var meningen at anlegget skulle bringes tilbake til sin opprinnelige tilstand etterpå – noe som ikke skjedde. I stedet begynte Vegvesenet å benytte området som snødeponi!
På nittitallet ble nye initiativ tatt for istandsettelse av bakken, men noen hoppbakke ble det ikke til tross for stort engasjement fra Oppsals verdensmester og olympiske mester Espen Bredesen!
