«REMI HALVORSEN sitter på hoppkanten og dingler med bena mens han venter på avisbilen. Skoleranselen har han lagt ved siden av seg.»
FRA ROMANEN «VERDENSMESTRENE» AV HENRIK H. LANGELAND.
«Han har skisseblokken sin i ytterlommen, men akkurat nå har han mest lyst til å bare sitter her uten å tegne. Det er så lysegrønt i skogen, og himmelen er større her enn noe annet sted han vet om. Stillaset bak ham er blitt temmelig vaklevorent de siste årene, og gressbakken ned mot Arne Garborgs vei har begynt å gro igjen. Hoppet er derimot nokså intakt. Faren har fortalt ham om glansdagene, på femti- og sekstitallet, da de hadde kommet i hopetall helt fra Vålerenga for å hoppe i Godliabakken. Nå var det ikke så mange som brukte den lenger. Men utover høsten pleide skigruppa i Oppsal å trene elghufs i unnarennet. Remi likte elghufs, han var den suverent beste på kjappe kliv i oppoverbakke med joggesko og staver.
Det fine med å sitte her etter skoletid var at han hadde full oversikt. Ikke bare kunne han holde oppsyn med den hvite varebilen med Aftenposten-logoen som hver dag kom kjørende opp Solbergliveien, i altfor stor fart, og dumpet avispakken hans i krysset nederst i Mekanikerveien. Han hadde også oversikt over villaene på Godlia på høyre side og de nærmeste kasseformede Oppsal-blokkene på venstre. Faktisk skimtet han sin egen gjennom det lysegrønne løvspiret, men ikke selve leiligheten, den lå på motsatt side.
Det aller beste var likevel utsikten. På en godværsdag som denne kunne han se alle øyene der de lå som knudrete silhuetter ute i fjorden, som regnskyer på vannets himmel, og, hvis han telte nøyaktig fra venstre, mønetaket på sommerhuset deres på Lindøya, det farfaren hadde bygget med egne hender en gang før krigen og faren hadde tilbrakt alle oppvekstferiene sine i og overtatt i fjor, etter at besteforeldrene hadde havnet på gamlehjemmet på Bogerud.
Men det var minst like fint å bivåne åskammene som kneiset på rekke og rad omkring byen, først Grefsenåsen, så Vettakollåsen og rett bak der igjen Holmenkollåsen. Og langt ute i horisonten, Kolsås og enda en ås han ikke visste navnet på.
Remi kjenner solvarmen mot fjeset og kan ikke annet enn å la seg begeistre av Holmenkollbakken som strutter og krummer seg mot himmelen langt der borte. Den var noe ganske annet enn denne halvt gjengrodde femtenmetersbakken. Den hvite betongkonstruksjonen virket liksom enda høyere om sommeren enn om vinteren. Da gikk den mer i ett med snøen. Sånn som sist han hadde vært der oppe. Med de nye Boron-stavene hadde han virkelig gitt alt på andreetappen sin og tatt igjen en drøss med løpere. Uten at det hadde holdt til annet enn en åttendeplass i mål; det hadde vært en tabbe å sette Vidar på siste etappe. Men samme kunne det være. I hvert fall nå. Nå fikk de heller konsentrere seg om neste års kretsmesterskap.
Remi pillet med tommelneglen i de morkne plankene på hoppkanten.»
Handlingen i Oslo-romanen «Verdensmestrene» av Henrik Helliesen Langeland er lagt til 1982, året da Oddvar Brå brakk staven. Stavbrekket er også et sentralt element i fortellingen, som handler om fire gutter fra ulike miljøer, deriblant Oppsal-gutten Remi Halvorsen. Forfatteren har selv ingen personlig tilknytning til Oppsal, men syntes han Oppsal-området var et naturlig valg til å gjenspeile sentrale trekk ved Oslo og Norges utvikling gjennom 80- og 90-tallet. I tillegg har han noen gode venner fra Godlia som var aktive på ski i Oppsal i yngre dager.
