«I finalen fikk jeg ytre bane. Det var sterk motvind. Svingen gikk veldig bra. Jeg kjente at løpet satt. Formen var inne! Jeg ledet fra start til mål, merket ikke noe til de andre. I den sterke vinden var jeg den eneste under 22 sekunder. Tiden spilte ingen rolle. Jeg var norsk seniormester.»
ODD ERIK KRISTIANSEN OM VINNERLØPET PÅ 200 METER UNDER NM I 1981
I 1969 dukket en mørkhåret, litt beskjeden gladgutt opp på friidrettstreningen. Under sitt første treningstevne på Trasopbanen var det ingen tvil om at tiåringen var et talent uten om det vanlige. Seier i 60-, 100-, 200 meter og lengde. Spesielt godt husker de tilstedeværende 200-meteren da han kom femti meter før nestemann i mål. Distansen skulle vise seg å være hans beste.
– Siden gikk det slag i slag med stafetter og stevner, husker «Oddern». – Jeg kvalifiserte meg til Donald Duck-lekene i 1971 og fikk tredjeplass på 60 meter. Etterpå ble jeg tatt ut som Donald Duck–stipendiat. I VestaHygea lekene i Bergen var jeg med to år på rad. I Coca Cola lekene deltok jeg i fire år og vant 100 meter i 1978. Det var barnestevnene som sporet meg inn på friidretten, for det var her jeg hadde talent. Resultatene og det gode miljøet i friidrettsgruppa ga motivasjon til å fortsette. Konkurrentene fra friidrettsbanen og innen friidrettsgruppa er fortsatt mine gode venner
Odd Erik var en seriøs utøver som trente hardt, opptil 12 økter i uka. Det ble lagt vekt på allsidig trening, både ren sprint-, styrke- og en del utholdenhetstrening. Treningen ga resultater. I 1977 ble han juniornorgesmester på 200-meter, og allerede som nittenåring satte han personlige rekorder med 10,6 på 100 meter og 21.55 på 200 meter.
Fra 1977 til og med 1989 deltok han i alle senior-NM. I 1981 var det mye motgang i første halvdel av sesongen. Odd Erik hadde trent mye mengde og resultatene lot vente på seg, dermed mistet han også sponsoravtalen om treningsutstyr. Forventningene før NM var derfor ikke helt på topp.
– Men så merket jeg hvordan det innledende heatet på 200 meter gikk overraskende lett, så jeg skjønte at formen kanskje var i anmarsj. Kvalifiseringen til finalen gikk også greit. I finalen ble jeg tildelt ytre bane, og de to sterkeste konkurrentene var, som så mange ganger før Tore Bergan og Kåre Magne Åmot. Det var ganske sterk motvind i finalen, men jeg fikk en veldig bra sving, som jeg ofte hadde på 200m når formen var inne. Ut på langsiden ledet jeg klart. Tidene i finalen var ikke de beste, tror jeg var eneste under 22 sekunder, noe motvinden må ta litt av skylden for. Men i NM er det plasseringen som betyr mest. Jeg var veldig glad for den seieren, fordi den kom så overraskende.
Dermed hadde Odd Erik løpt inn klubbens femte norske mesterskap i friidrett, det første siden 1938. For prestasjonen fikk Odd Erik Kristiansen bestemannspremien i herreklassen, mens Grete Waitz fikk tilsvarende for kvinner. Det ordnet seg også med ny utstyrsavtale, da Jack Waitz tilbød avtale med Adidas.
Her kunne historien godt ha endt, for som 75-års jubileumsberetningen litt snurt oppsummerer seks år senere: «De mest fremtredende i løpet av disse årene har vært Morten Jurs, Odd Erik Kristiansen og Yngvar Christiansen. Alle er fortsatt aktive, men har dessverre forlatt klubben til fordel for andre grupper. Et forholdsvis nytt fenomen, men som griper mer og mer om seg i alle idretter i vårt moderne samfunn.»
Som beretningen selv kommer inn på, var det nok ikke bare tidsånden som førte til at løperne skiftet beite: «I påvente av at Trasopbanen skal få fast dekke, ligger for øvrig arbeidet i gruppa mer eller mindre nede fra og med i år, 1987.» I dag vet vi at ventetiden ble så altfor lang, og at friidrettsgruppa aldri kom ordentlig på fote igjen.
Odd Erik Kristiansen gikk over til Oslo Idrettslag (OI) i 1982, og senere til Bondeungdomslaget (BUL). Han vant tre sølv og to bronse under NM på 100-meter, og et sølv på 200-meter. Han fikk også med seg et tjuetalls landskamper og representerte Norge under innendørs-EM i Göteborg i 1983. Oppsal har han imidlertid aldri glemt:
– Oppsal IF var fundamentet i min karriere. Her ble interessen og motivasjonen vekket for alvor. Klubben har jeg hele tiden identifisert meg med, og den støttet meg på best mulig måte. Treningsleirene sitter igjen som spesielt gode minner, og uten klubbens økonomiske støtte ville ikke disse være mulig å gjennomføre, presiserer klubbens hittil siste norgesmester i friidrett.
