Lillebror Vidar Østreng møtte sommeren 1966 verdensstjernen Ron Clarke til dyst på 3.000 meter på en løs og regntung grusbane på Bislett. Resultatet ble en knallsterk fjerdeplass på 8.09.0, klar personlig rekord, klubbrekord og kretsrekord.
Vidar gikk i sine eldre brødres fotspor. Det måtte bli BFG der brødrene var medlemmer. Unge Vidar gikk rett inn blant seniorene, for noen barne- og ungdomsgruppe fantes ikke. Storebrødrene passet på at han ble matchet forsiktig, så Vidar trente uten for hard intervalltrening i ungdomsårene. Fartslek og lange rolige turer ble prioritert, et opplegg som passet ham godt. Klubbmiljøet var inkluderende og stafettene var positive og inspirerende.
Treningen foregikk blant annet i gymnastikksalen på Østensjø skole vinterstid, men straks snøen gikk var det Østmarka som lokket. Terrenget rundt Ulsrudvann ble spesielt mye benyttet. Om høsten ble det lange turer i marka på søndager. Det naturlige utgangspunktet var Østmarksetra, som hadde skikkelige garderobeforhold med dusj og badstue i kjelleren. Banetrening foregikk på Jordal. På bakgrunn av talent og resultater ble Vidar med i en gruppe av unge lovende løpere, dannet av landslagsledelsen. Norges tidligere storløper på 400 meter hekk, Jan Gulbrandsen, var trener for ungdommene.
Under studieårene ved NTH var Vidar noen år medlem i Freidig, Trondheim der han deltok på et sterkt 4 x 1.500 meter-lag som løp inn til bronsemedalje i NM i 1965. Selv fikk han 2. plass i terreng-NM på 2 km samme år. I feriene løp han igjen for BFG, noe lovverket åpnet for. Ved sammenslåingen med Oppsal i 1970 fulgte Vidar med. Han trente fem til syv ganger per uke. Mange av konkurrentene trente atskillig mer. Det forteller noe om et stort løpertalent.
Med sølvmedalje i lomma i 8 km NM i terrengløp våren 1966, kun 1 sekund bak Thor Helland, hadde Vidar tro på bra utvikling i banesesongen. Muligheten til å vise hva han var god for fikk han i slutten av juni samme år. Langdistansekongen Ron Clarke, som året før hadde satt verdensrekord på 10.000 m på Bislett, sto på startstreken i spissen for et internasjonalt felt på 3.000 meter. Clarke var en av friidrettens mest kjente atleter, allerede som 19-åring i 1956 ble han regnet som så lovende at han fikk æren av å tenne den olympiske ild i Melbourne. På 60-tallet gjorde han seg gjeldende i en rekke løp fra 1.500 meter til 10.000 meter, og holdt verdensrekorden på den lengste distansen i ni år i strekk.
Feltet inkluderte også Norges to sterkeste langdistansekort, spurtsterke Thor Helland og Odd Fuglem. Vidar betraktet seg som en outsider uten andre ambisjoner enn å gjøre det best mulig. Ingen trodde på gode tider, da grusbanen var svært regntung etter store regnskyll tidligere på dagen. Likevel gikk det fort unna. Med Ron Clarke i føringen ble 1.500 meter unnagjort på 3.59. Lenger bak i i feltet lå Vidar, litt betenkt over farten da persen hans på denne distansen var 3.51. Han forteller beskjedent at han overrasket seg selv over hvor godt han hang med. En runde før mål passerte han Helland og Fuglem, og lå først blant Norges toppløpere. BFG-løperen var virkelig i toppslag!
Bare gigantiske Clarke og Cook, begge fra Australia holdt unna. «Avslutningen av løpene var aldri min sterke side», forteller Vidar. «Når «Hellandekspressen» giret om 120 meter fra mål var det lite å gjøre, men jeg holdt unna for resten.» Vår dyktige klubbløper kom inn til en knallsterk fjerdeplass og meget gode 8,09.0, som selvsagt var både ny bestenotering, klubbrekord og antakelig beste løperprestasjon i klubben siden Rolf Brekke herjet på 800 meter.
