««Isfallet», sier Kjell Torgeir, «det går du ikke uten at du er nødt. Du må ikke trå feil, for breen er så ustabil og når som helst kan en isblokk ramle over deg. Typiske er noen av de navn som enkelte partier i isfallet fikk: «Knekkebrødområdet», der isblokker sto samlet på høykant, og «Dødens Dal», der isen hang over hodet på deg.»
FRA KLUBBAVISA TIL OIF, 1985. ARTIKKELFORFATTER: BRITT INGLINGSTAD
«Klubbavisa har intervjuet Kjell Torgeir Stokke, ekspedisjonslege for den norske Mount Everest-ekspedisjonen og gammel Oppsal-gutt. Kjell Torgeir har bodd på Oppsal siden han var fire år, og vært medlem av Oppsal siden guttedagene. Riktignok var han en kort tid med i Østmarka som håndballspiller, men det var før Oppsal hadde egen håndballgruppe. I de senere årene har han vært å finne i Oppsals farver hele åtte ganger over fjellet i Birkebeinerrennet, og observeres ikke sjelden i skauen med kart og kompass.
Til daglig befinner Kjell Torgeir seg på Rikshospitalet som spesiallege og dr. med. På klinisk-kjemisk avdeling med spesialfelt hormonanalyser. Hans bakgrunn innenfor fysiologi og forståelse for væskebalansen i kroppen, kombinert med jungeltelegrafen var vel en av grunnene til at han i en alder av 42 år ble plukket ut til jobben som lege i Himalayas fjell. For som Kjell Torgeir selv sier: «klatrer er jeg ikke», og en doktor med det målet å nå toppen er ingen ekspedisjon tjent med. Doktorens jobb er å ligge bak. Like fullt har Kjell Torgeir, hakk i hæl med de som nådde toppen, vært oppe i hele 7.300 meter (Camp 3). Der oppe var det minus 35 grader Celsius, noe som tilsa liten aktivitet utover det man måtte gjøre av arbeid.
Den norske Everest-ekspedisjonen (første skandinaviske ekspedisjon på toppen av Mount Everest) er regnet for å være den nest suksessrike ekspedisjon noensinne. Av de 18 som ønsket å nå toppen, kom 17 opp, og av den i alt 45 mann store ekspedisjonen besto de eneste skadene i to blå negler (hvorav den ene satt på Kjell Torgeir). Hittil har historien vist at for å få 175 mann på toppen har 65 menneskeliv gått tapt på veien. Så det var ingen vanlig søndagstur disse gutta hadde som mål, men en farefull og strabasiøs ferd til toppen på 8.848 m.o.h.
Kjell Torgeir forklarer at bakgrunnen for suksessen bygger på flere viktige ting. Man hadde uvanlig dyktige sherpaer, sam
holdet i ekspedisjonen var unikt og forberedelsene til turen var nøye overveid. Man var seg hele tiden bevisst hvilke farer man utsatte seg for, en bunnsolid finansiering medførte at det ikke ble spart på noe slags utstyr, og sist men ikke minst: man hadde god tid, noe som er meget viktig når man beveger seg i store høyder for å unngå høydesyke og få tid til å akklimatisere seg. Kjell Torgeir forteller at det er ille nok å pusse tennene på 5.300 meters høyde før du er akklimatisert, og hver gang du kommer opp i ny høyde så opplever du en kort periode med hodepine og kvalme.
Alt over 5.000 m.o.h. er regnet som slitsom høyde, der kroppen brytes ned, og ekspedisjonen befant seg på over 5.000 meter i cirka sju uker. I slike høyder er det viktig at man opprettholder væskebalansen i kroppen, og det førte til at ekspedisjonen drakk mye, opptil 6 – 8 liter per dag. Kjell Torgeir, som fikk tilnavnet ”Vampyren” under turen, tok stadig blodprøver av deltakerne. Viste prøven at prosenten røde blodlegemer var for høy – kunne det tyde på væskemangel i kroppen – og pasienten ble satt på kur.
Mount Everest-ekspedisjonen har med seg cirka 10 tonn utstyr på turen, hvorav Kjell Torgeirs medisiner og utstyr var 117 kg. Han hadde det medisinske ansvaret for 45 mann i 2-3 måneder, og måtte være forberedt på alle typer sykdommer. Under pakkeforberedelsene ble hvert produkt kontrollert og han måtte nøye tenke gjennom hva han ville trenge av utstyr over og under isfallet. Nå vet vi jo at mesteparten av utstyret ble til overs, noe befolkningen i Nepal sikkert er lykkelig over, for det kom dem til gode.
Kostholdet på turen er et kapittel for seg: frysetørret mat, knekkebrød, geitost (!), tørrprodukter, kornblanding og hermetikk. Alt vannet måtte kokes, og man drakk mye te. Riktig et festmåltid hadde de når de fikk fiskeboller i hvit saus.
Kjell Torgeir forteller at isfallet var en opplevelse for seg selv, en meget sterk opplevelse. Før de tok fatt på isfallet kom en Lama opp for å velsigne ekspedisjonen. Sherpaene, som er meget religiøse, nektet å starte før det var gjort. Det ble holdt en seremoni ved isfallet, og alle ekspedisjonsdeltakerne ble velsignet og fikk utdelt et hvitt skjerf og en rød snor til å henge rundt halsen. Denne snoren går de fleste med ennå – de tør simpelthen ikke ta den av – den brakte jo lykke.
Kjell Torgeir forteller at da han skulle passere «Dødens Dal» på veien opp, så løp han det forteste han kunne gjennom denne, kun konsentrert om hvor han satte bena. Da han kom til det samme stedet på nedturen, så hadde hele dalen rast sammen! «Jeg skal aldri gå isfallet mer», sier Kjell Torgeir, «nå ser jeg frem til mange fine turer i Østmarka sammen med familien til sommeren». Og vi som vet at han savnet familien, Østmarka og grovbrød på sin tur i Himalaya, ser frem til å treffe ham på turene hans til sommeren.»
