Lokale gutter i kamp

Bautaen på Sarabråten er kjent for de fleste. Minnesmerket er reist over falne Milorg-menn i avdeling 13132. Hvert år 7. juni gjennomføres en minnehøytidelighet ved bautaen. Kjernen blant hjemmefrontkarene besto av lokal idrettsungdom.

Våren 1941 samlet en del venner fra Bryn og Oppsal våpen, utstyr og mat som de skjulte forskjellige steder i Østmarka. De fleste kom fra idrettsmiljøet, og fysisk trening samt ulike militære øvelser ble avholdt etter beste evne. Orientering var favorittsporten til flere av gutta, og de fleste var lommekjent i Østmarka.

Gruppas naturlige sjef ble William Johansson med dekknavn «Petra». Året etter var de vokst til en gjeng på 30 mann. I 1942 ble to av troppens jegere, Willy Vraalsen og Oddvar Knutsen arrestert og sendt til Sachsenhausen, etter blant annet opp- hold på Grini. Ingen avsløringer kom fra deres munn til tross for hardhendt tysk behandling.

Vinteren 43-44 ble gruppa slått sammen med tre andre tropper i distriktet til Milorg 13132. Troppssjef i 1. tropp ble Knut Valstad, og hans gode venn Gunnar Vraalsen ble adjutant. For en del av troppens medlemmer var familien Bogstads hjem i Kampheimveien det naturlige møtested. Blant familiemedlemmene var Finn etterretningssjef og Adolf nestkommanderende, mens søsteren Evelyn var troppens ordonnans. Hjem- met ble også brukt til lagerplass for sabotasjeutstyr og våpen. Et annet møtested var hos Tullik og Knut Valstad i Ulsrudveien.

Utover i 1944 ble troppens arbeid intensivert. Tyske anlegg ble kartlagt så godt det lot seg gjøre, og på sommeren dannet Milorgdistrikt 13 en aksjonsgruppe som natt til 25. august slo til mot tyskernes store bensinlager på Grorud. Området ble sjekket av en jeger i forveien før gutta rykket fram på syk- kel. Stjerneklar himmel og svakt måneskinn la forholdene til rette for en vellykket aksjon.

Klokka 22.00 ble ordren om aksjon utstedt. Gjengen ble delt i to grupper. Sprengningsgruppa besto av tre mann til å utplassere ladningene og tre mann til å sikre. En speider ble sendt av gårde til et hull de hadde laget i gjerdet. To og to snek sprengningsgruppa seg gjennom gjerdet. Av og til knakk noen kvister i mørket, og da stoppet de og lyttet, men alt var stille. Ladningene ble lagt på plass, og gjengen trakk seg tilbake samme vei som de kom. Like etter klokka 23.20 hørtes et kraftig smell, fulgt av et rødlig skjær som opplyste området. Eksplosjoner og branner fulgte i omlag en time, mens karene gratulerte hverandre og forsvant hver til sitt.

Tyskerne var fullt klar over at motstandsbevegelsen holdt til i Østmarka, og den 16. september satte de i gang en knipetang- manøver fra Losby i nord og Ski i sør. Skogen ble finkjemmet

helt ned til Oppsal, og de lyktes å fange to av troppens jegere. Dette avskrekket ikke sabotørene, som i januar først sprengte Shells store bensinlager i Schwensens gate, siden mot tyske lastebiler på Sinsen Bilprøveanstalt, 19 jernbanetankvogner på Alnabru og bilverkstedet til Kolberg-Caspary i Gøteborggata.

Gjengen sikret også forsyninger ved å 12. februar 1945 plyndre et matvarelager i Skippergata. Den vellykkede aksjonen ble ledet av Adolf Bogstad, men neste dag snudde krigslykken. To gestapister kom uventet på «besøk» hjemme hos Kjell Weinholdt, som jobbet i Politiet og var troppens kontakt- person der. I stua satt Kjells bror Storm sammen med Adolf Bogstad og ventet på lagfører Frank Olsen. Det utviklet seg til skuddveksling der Adolf ble drept, mens Frank og Storm ble arrestert og underkastet fryktelig tortur.

Tyskerne var nå på sporet, og opprullingen fortsatte det neste døgnet. Ikke minst var Gestapo på jakt etter troppssjef Knut Valstad, og de trengte seg inn hos Tullik med en bakbundet Frank Olsen som skjold foran seg, i tilfelle de skulle bli møtt av et kuleregn. Tullik var imidlertid alene med ettåringen Tor. Hun klarte å overbevise tyskerne om at «ektemannen var håpløs som aldri var hjemme» og at hun ikke hadde minste peiling på hva han drev med. Tullik og Frank lot også som om de ikke kjente hverandre. Heldigvis beit gestapistene på, men Tullik så aldri Frank Olsen igjen.

Adolfs bror, etterretningssjef Finn Bogstad fikk greie på at det brant under føttene, og varslet alle han fikk tak i av troppens medlemmer. Han selv og troppssjef Knut Valstad kom seg deretter over til Sverige så fort som mulig. Da tyskerne dukket opp hjemme hos Bogstad i Kampheimveien, var fuglen fløyet. Gruppesjef William «Petra» Johansson og en rekke andre klarte etter hvert også å flykte over grensen.

Dessverre skjedde opprullingen så fort at ikke alle slapp unna. Mange ble arrestert skjebnedøgnet 13. til 14. februar, og sju jegere ble henrettet på Akershus festning 17. mars 1945. På bautaen på Sarabråten kan man lese:

«Falt i kampen for fedrelandet 1940 – 45. Jegere i milorggruppe 13132 Adolf Bogstad, Arvid Hansen, Kåre Olafsen, Erik Bruun, Ingolf Nordstrøm, Frank Olsen, Storm Weinholdt, Henry Gundersen og Kjell Ramberg. Minnesteinen ble reist i 1946 av kamerater fra samme gruppe.»

(Artikkelen er et konsentrat fra «Sothøna», utgitt av Østensjø- vannets venner desember 1995, forfatter Finn A. Gulbrandsen.)