Skip to main content

Arbeiderlaget på Grønvoll

«Grønvoll idrettslag ble startet av to brødre, Einar og Alf Eriksen, i 1913. Det var hovedsaklig gutter fra Grønvoll som ble rekruttert til idrettslaget, det vil si barn av arbeidere ved Nitedals tændstikfabrik.»

Fra «Malerhaugposten», Malerhaugen Vel, februar 2003 

Like privilegerte som de unge atletene på Bryn, som fikk trene i fabrikkens lokaler, var ikke arbeiderbarna fra fyrstikkindustrien. Barnearbeid i industrien var utbredt – av 510 ansatte på nabofabrikken Grønvoll – en del av Nitedals tændstikfabrik – i 1890, var 55 mellom 12 og 14 år og 16 yngre enn 12. Boligforholdene var også dårlige. «Fyrstikken» eide de overfylte boligene, mange av disse lå langs Grenseveien, og en av betingelsene for å bo der, var at man også måtte innlosjere stadig nye arbeidere. På denne tiden var ikke naboområdene Lilleberg, Valle og Hovin utbygd, og bygrensa gikk rett utenfor Vålerenga.

Grønvoll idrettslag (GIL) ble medlem av Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), etablert i 1924 i opposisjon til det borgerlige landsforbundet. Fram til krigen var norsk (og internasjonal) idrett splittet. Dette var en epoke med hard klassekamp, og AIF ble dannet fordi enkelte tradisjonelle idrettsklubber hadde latt seg benytte som streikebrytere. Grønvoll var kjent for sin klassebevissthet, her streiket fyrstikkarbeiderskerne i 1889, noe som dannet grunnlaget for kvinners organisering i fagforeninger.

Arbeiderbevegelsen reagerte også på idrettsbevegelsens militaristiske preg, den var nemlig underlagt Forsvarsdepartementet og hadde et stort innslag av befalingsmenn i sine rekker. Arbeideridrettslagene sto dessuten for betydelig nytenkning: De prioriterte masseidrett framfor eliteidrett, allsidighet framfor spesialisering og organiserte systematisk kvinner – i tillegg til at også sjakk og bridge ble regnet som idrett. Innenfor arbeiderbevegelsen motvirket AIF en tendens til å nedvurdere idretten i forhold til politisk aktivitet.

På det meste hadde GIL mer enn 700 medlemmer, og vant flest fylkesmesterskap i fotball i Akershus arbeideridrettskrets. Klubben var spesielt god i fotball, men drev i tillegg med friidrett om sommeren og ski om vinteren, pluss boksing og bryting i Klosterheim på Bryn, om sommeren også på Grønvollbanen i Grønvoll allé.

Klubbens mest kjente fotballspiller, Thorleif «Toffa» Olsen vokste opp som nærmeste naboen til Grønvollbanen. I likhet med de fleste andre klubbmedlemmene, arbeidet moren hans på fyrstikkfabrikken. Toffa var en av mange som ble rekruttert fra Grønvoll til naboklubben Vålerengens IF, der han sparket rundt 300 A-lagskamper. Etter hvert fikk han rollen som høyre vinghalf på landslaget, og spilte 34 kamper med flagget på brystet.

Vålerenga Fotballs hjemmesider beskriver Toffa som liten og vever og alltid fairspillende, han brukte aldri munn på verken med- eller motspillere, og fikk knapt en advarsel i sin karriere. Einar Bruno Larsen forteller om en kamp på Bislett da han ikke fikk til noen ting:

«Etter hvert ga jeg helt blaffen. Lagkameratene kjefta og jeg tok igjen og ga meldinger tilbake. Ut i annen omgang fikk jeg en pasning fra Toffa som kom litt foran meg, men jeg gadd ikke å anstrenge meg for å nå fram. «Nei, men Bruno», sa Toffa og var oppgitt i stemmen. Da skjønte jeg at jeg hadde gått for langt, når til og med Toffa sa noe. Da skjerpa jeg meg.»

Grønvoll-lag på Grønvollbanen. De senere VIF-spillerne Leif Fjellhammer og Thorleif “Toffa” Olsen står ved siden av hverandre i midten bak. Fotografiet er utlånt av Vålerenga historielag.