«Det var et historisk øieblikk vi har sett frem til i en årrekke… Og det var en nerverolig manns triumf. Leif Vold er den koldeste mann i norsk friidrett i dag, så meget er sporten en LEK for ham.»
Aviskommentar i forbindelse med Leif Volds stavsprang på 4 meter.
Fra stiftelsen av Bjart i 1927 og fram til annen verdenskrig fantes to dominerende medlemmer: Leif Vold og Rolf Brekke. Begge ble intervjuet av Reidar Mathisen i Bjart-avisen i november 1937:
LEIF VOLD
«Vil en ha et noenlunde begrep om hvad det vil si å hoppe 4 meter høit, kan en bare ta en stav og prøve å jumpe inn av vinduet i annen etasje på en almindelig villa. Det vil falle vanskelig for det fleste, selv om de tar aldri så langt tilløp. Det er nu også bare to her på berget som har greid å komme klar av listen på 4m. En av dem er Leif Vold. For mange er 4 meter ikke så sensasjonelt høit kanskje. Amerikanerne hopper jo fort vekk optil 4,5. Nå, men bare husk på at 4 meter greier sig godt for en ganske almindelig norsk villa. Derborte har de jo skyskrapere…
Hvordan kom du egentlig til å begynne med stavhopp?
Spør vi Vollern, som nettop er vendt tilbake fra sin «barndoms have» efter et par års fravær fra distriktet. Det er jo en øvelse som er vanskelig å drive og derfor er forholdsvis lite utbredt. – Vi holdt på å hoppe høide ute på plassen her (Grønvold). Da fant en av gutta på å bruke en tykk lekte til å hoppe med. Jeg opdaget snart at dette var jævla morro, fikk fatt i en gardstaur og begynte for mig selv – og så var det gjort.
– Og den første konkurranse?
– Den var oppe på jordet her. Høiden var 1,90 og jeg vant – til stor ergrelse for en større kar som hadde utsett sig selv som vinner. Dengang blev det ikke engang et «fingerbøll», men juling.
Sin debut som internasjonal hadde Leif i 1926. Det var i triangelmatchen med Sverige og Danmark.
– Listen lå på 3 meter – første høide. Jeg hadde hoppet 2 ganger og hadde siste forsøk igjen. Hvad jeg tenkte da jeg begynte tilløpet for 3. gang, husker jeg ikke…. Jeg grep høit op på staven og gøiv på. Det gikk rett op og rett ned… Lista brakk, stativet velta og dommerne flyktet unna. Folk lo og hylte kan en vite.
Det er vel i slike øieblikk det er lett å bli uvenner med staven, men pussig nok kaller Leif dette for sin største oplevelse som idrettsmann. Men så er det få som har slik evne til å «tala med skjemt om sine sår».
– Fra det å rive på første høide og til å knive med svenskene på 4-metern er et langt sprang. Det har krevet et kolossalt treningsarbeide, ikke sant? Eller er stavhopp-resultater no som kommer av sig selv bare man er spretten?
– Det kreves først og fremst tålmodighet til å lære sig teknikken ordentlig. Ta for eksempel en så viktig ting som tilløpet. Her må en begynne med et ganske kort og holde på med det til man behersker det. Så kan man øke efterhvert til man behersker et langt tilløp slik at det klaffer på centimetern. Slik er det med alle detaljer, en man må ta sig tid til å lære dem helt.
– Hvad kommer det egentlig av at de amerikanske stavhopperne står i en særklasse?
- Først og fremst deres naturlige utrustning. Sefton for eksempel er 1,90 høi, veier 90 kg. Og er sterk som en gorilla. Deres store høide og lange armer gir dem jo en overlegen rekkevidde. Videre er det at amerikanerne trener sammenhengende uten dødperioder. Sefton hadde, da han satte sin verdensrekord, trent i 3 år sammenhengende uten direkte ophold.
At Vold har samlet en god del premier i årenes løp har ikke vært til å undgå. En anseelig mengde begere, «fingerbøll» og noen kilo medaljer.
– Du er vel svært begeistret for fingerbøllene?
Disse holder vel i parentes bemerket på å bli et av friidrettens særpreg.
– La oss for all del få bort det skrapet og skaffe oss nyttegjenstander!
– Hvad mener du egentlig om spørsmålet konkurranseidrett – mosjonsidrett?
– Jeg så helst at man hengte hele systemet med konkurranseidrett på hylla. Ren mosjonsidrett syns jeg måtte være det ideelle. Men det kan vel bare bli med tanken foreløbig. Men det er jo med konkurranser at har man først begynt, kommer en mer og mer op i det og kan ikke slutte. Morsomt er de selvfølgelig, men det må jo skje på bekostning av andre ting som en kunde ha mer varig nytte av.
- Skal du legge op nu?
- Har tenkt på det, men kan ikke garantere noe. Nu har jeg i grunnen mer lyst til å begynne å lære andre å hoppe stav.»
ROLF BREKKE
«Vi behøver ikke presentere mannen over disse linjer. Han er kjent og fryktet som konkurrent ikke bare innen klubben, men langt ut over bygdas grenser. – Mange av leserne har vel fulgt Rolf i hans bitre fighter i fri-idrettens hårdeste og mest krevende øvelse – 800 m. løp. Enten det har vært mot våre hjemlige spisser, broderfolkenes utvalgte eller amerikanske fenomener, har han alltid skapt kamp «to the bitter end» og fremfor alt begeistring for den idrett han er en så elegant representant for.
– Egentlig begynte jeg å drive fri-idrett i «Ørne», forteller Rolf. Jeg husker vi hadde pokalkamp med Opsal Sportsklubb. Vi var ikke snauere enn at vi tok omtrent samtlige premier. Opsal-guttene fikk visst et lett sjokk, for pokalen blev senere ikke kjempet for.
– Når begynte du egentlig i Bjart?
– I 1928 da vi fikk pointskonkurranser på Grønvold. Av resultatene dengang husker jeg særlig min første 800- og 1500-meter på på henholdsvis 2.11 og 4.34. Disse blev forbedret i løpet av sesongen til 2.06 og 4.22.
Her må vi innskyte at resultatene blev opnådd som 16-åring.
– Og så kom det store junioråret?
– Ja, i 1929 vant jeg alle de løp jeg deltok i som junior undtatt landskampen i Stockholm hvor svensken var knapt foran. Tiden blev 2.11.6.
Efter å ha deltatt en del på 400m, blant annet i landskampen mot Sverige i 1931, fikk Rolf sitt absolutte gjennombrudd som 800m-løper i 1934, og hvem husker ikke da han i samløp med det kaliforniske benrangel Eastman oppnådde tiden 1.54.1. Det er få av leserne som forstår å vurdere dette resultat, men gakk hen å løpe 2 runder i trekk! Løp ikke for fort til å begynne med ellers kunde det bare bli en! Vi kommer inn på taktikk i 800 meter.
– Er det ikke nokså tvilsomt dette å legge en plan på forhånd?
– Det er jo så at i en 800m skjer det så meget uforutsett at alle forhåndsberegninger blir kullkastet. Slike beregninger forutsetter at man har løpet i sin hånd. Selv da kan det være vanskelig.
Rolf har vel som de fleste andre idrettsfolk fått mange «gode råd». Især efter løp som er mislykket og av folk som aldri har løpt 2 runder på en bane. Få av fri-idrettens øvelser gir tribunesakkyldigheten så fritt spillerom som nettopp mellomdistansene. Enten burde man oplagt tatt teten med en gang og kjørt hele løpet, «da hadde du vinni», eller en skulde ven- tet til det var 50 m igjen, «for da var de andre helt groggy». Kunde man bare begripe at det er tilfeldigheter en ikke har herredømme over som spiller en avgjørende rolle i disse løp som mer og mer får karakter av sprint, så vilde man kanskje servere sine råd med mindre overbevisning.
– Kunde man ikke på en eller annen måte undgå den uheldige «krigen» i første runde? - Det gikk vel an å la første runde gå på delte baner. Da vilde man ha løpt av sig litt av sprekheten.
– Hvordan er det med planene for kommende sesonger?
– Slik som konkurranseidretten er utviklet til å kreve toppresultater for at man skal ha noen glede av den, vil det bli vanskelig å passe sitt arbeide og drive idrett, men lysten er der og kan jeg bare komme tidlig nok i gang til våren så…»
Andre tider før proffidrettens æra, og Rolf Brekke er forutseende i forhold til delte baner på 800-meteren. Resultatmessig var imidlertid begge langt forut for sin tid. Volds klubbrekord i stavsprang har aldri blitt slått, mens Brekkes 800-meterrekord først ble knekt av Morten Jurs i 80-årene.
