Oppsal koloniseres

 «Noe sånt som fødselshjelp fantes ikke på Oppsal den gangen. Svært mange måtte ta imot de nye verdensborgerne selv. For først skulle gårdbruker Svenn Opsal sele på hesten og spenne for karjolen og dra inn til byen etter hjelp. Det tok sin tid. Det var ikke alltid de nye verdensborgerne hadde tid til å vente så lenge med ankomsten.» 

 Veteran forteller i 50-årsberetningen til Oppsal Vel, 1954. 

På begynnelsen av 1900-tallet vokste det altså raskt opp en mengde små hus og hytter på Oppsal, en del av disse ble mest brukt som sommerboliger. Her i Kristianias utmark fantes knapt veier, og nærmeste offentlige kommunikasjon var jernbanestasjonen på Bryn. Vann måtte skaffes ved hjelp av ønskekvist og brønngraving, eller i et oppkomme i nærheten. Når vannet frøs om vinteren var den beste muligheten en vannpost ved Østensjø gård. Klesvask ble besørget i Skøyenputten. Elektrisk strøm fantes ikke, så belysningen ble besørget av parafinlamper.

I løpet av en tiårsperiode flyttet rundt 300 nybyggere opp fra byen. Halvparten var barn. De fleste voksne var arbeidere eller håndverkere som hadde flyttet til hovedstaden for å få arbeid, men som savnet mer landlige omgivelser. På Oppsal var naturen vakker, men prisen for nytelsen var lang og vanskelig reise til og fra jobben i byen.

De første barna i skolepliktig alder gikk på Abildsø skole. Til skolen gikk man ned Oppsalveien og Østensjøveien som den gang gikk gjennom Østensjø gård. I sydenden av Østensjøvannet var det vanskelig å komme over bekken fra Bogerudmyra under vår- og høstflommen. Gårdsgutten til Tveter skysset dem over ved hjelp av høyvogn eller robåt. Barn fra nordre del av distriktet gikk på Bryn skole. Først i 1917 var Østensjø skole klar til bruk.

Nybyggerne fikk liten forståelse i Aker kommune. Enkelte kommunepolitikere kritiserte rett ut Oppsalbeboerne for at de ikke hadde kjøpt tomt nærmere byen, selv om de måtte vite at aktuelle eiendommer nærmere byen ble utparsellert langt senere og dessuten var ti ganger så dyre. Beboerne fant raskt ut at de måtte organisere seg. Det ble innkalt til møte for å starte Oppsalskretsens velforening, men stiftel- sesmøtet måtte utsettes på grunn av et kraftig jordskjelv (!). I november 1904 var likevel velforeningen et faktum.

Den gamle Oppsalveien slynget seg i en stor omvei for innbyggerne, som etter en lang arbeidsdag i Kristiania måtte gå hjem fra Bryn jernbanestasjon. Derfor foreslo Oppsal Vel en ny vei, og denne ble vedtatt i formannskapet i Aker i 1914. Det var uenighet om traseen, og de bevilgede penger ble brukt opp uten at veien nådde Oppsal. Først i 1930 ble Nyveien ført helt fram til Østmarkveien. Gårdbruker Tveter på Østensjø satt i Aker kommunestyre og gjorde en stor innsats for å få veien realisert. Nyveien fikk derfor navnet Haakon Tveters vei fra 1938.

Kvitteringen gjelder veitilgang for Oppsalveien 58, senere Kampheimveien 26, i dag Bjartveien 10. Veien ble bygget med private midler og ble administrert av veikomiteen i Oppsal Vel. (Foto: Østensjø lokalhistoriske bilder)

Dugnadsånden var sterk. Etter arbeidstid til 18.00 i byen, og hjemvei på apostlenes hester fra Bryn jernbanestasjon, startet befolkningen å arbeide på Kampheimveien. Nybyggerne holdt på natten igjennom i den lyse sommertida. Søvn ble det lite av. Veien ble finansiert gjennom Velforeningens veifond. I 1918 beløp dette seg til 2.103 kroner, der Vellets kvinneforening hadde bidratt med halvparten gjennom basarer. Også kommunen bidro med penger, Vanntilførselen var et annet sårt punkt. En ledning fra Nøklevann til Ekebergveien ble tatt i bruk i 1901, året før dammen ovenfor Rustadsaga sto ferdig. En ledning langs Østensjøveien ble ført videre til Grefsen, Blindern og Skøyen, mens en tilsvarende ledning fra Nøklevann og Lutvann havnet i et stort reservoar på Ullern. Oppsal Vels forslag tok derimot kommunepolitikerne lite hensyn til. Myndighetene skyldte på stigningsforhold, men på den andre siden av byen ble pumper tatt i bruk for å løse liknende utfordringer. Bydelen ble lenge avspist med vannposter tilknyttet sommerledninger. Først i 1929 ble en skikkelig vannledning anlagt, men en del eldre hus lå fortsatt utenfor nettet. Skikkelig vannforsyning ble først sikret da drabantbyen ble bygd, og en vannpost i krysset Bjartveien/ Oppsaltoppen var faktisk i bruk helt til 1975!

I lokalbladet Vårt Vel skrev Hans Østerholdt fra Oppsalveien et åpent brev til kommunestyret om den elendige behandling Akers østlige distrikter fikk, spesielt sammenliknet med ordførerens hjemmeområde, Ullern. Ordføreren svarte Østerholdt før et møte: «Jeg skulle gjerne ha svart Dem på det åpne brevet Deres. Men i grunnen er der bare en måte å svare på, og det er med ridepisken.» «I mangel av andre argumenter er ridepisken utmerket», repliserte Østerholdt.

Parafinlampene oste på denne eldste nybyggerkolonien i Aker lenge etter at alle innbyggere i Oslo hadde fått lagt inn elektrisitet. Oppsal Vel oppnevnte en lyskomité med gårdbruker Haakon Tveter i spissen . Med lang politisk erfaring og gode forbindelser var Tveter rett mann. Velforeningens leder, Martin Jensen, var en god støttespiller, han gikk fra hus til hus og tegnet bidrag og abonnenter. Tveter fikk et tilbud fra Glommen Træsliperi på anlegg av hovedledning, kommunen søkte om bidrag og Akers Sparebank ga lånetilsagn. Den gamle parafinbelysningen i Østensjøveien var allerede byttet ut med moderne veibelysning, og Vellet la seg i selen for også å få belysning i Oppsalveien. I løpet av få år var det lys langs resten av veiene.

Solidariteten og samholdet var stort og strakk seg langt inn i Østmarka. Ole Jerpset drev Oppsal landhandleri på Oppsal gård fra 1924, og flyttet etter ti år inn i nye lokaler i krysset Østmarkveien og Vetlandsveien. Fru Jerpset åpnet manufaktur i samme bygning. Ole Jerpset var en viktig per- son for nybyggerne, som tok med nødvendige medisiner fra apoteket i byen eller fra Bryn. Han gikk heller ikke av veien for å frakte folk på hest og vogn til doktor Hauge på Bryn når det var nødvendig. Senere brukte han lastebilen. Hver søndag pakket Ole Jerpset og vennen Einar Jensen varer i ryggsekkene etter bestilling av Gulbrand Nilsen fra Dalbakk ved Elvåga. Til fots brakte de varene inn til husmannsplassen.

Familien Løvset på Oppsal gård, fortsatte med butikken etter at Ole Jerpset hadde avviklet. En dag kom Gulbrand Dalbakk innom for å handle. Han gjorde en god handel, men ved stengetid oppdaget Otilde Løvset at han hadde glemt igjen pultosten. Etter å ha fått i seg litt mat gikk Otilde og datteren Ingeborg inn til husmannsplassen for å levere osten!

Rustad landhandleri kom i gang på tomta der Oppsaltunet barnehage ligger i dag. Butikken ble drevet av Johan Johansen. Etter hvert overtok døtrene Eva og Rakel. Oppsalungene ropte gjerne «Ruklet på Rastad» i stedet for Rakel på Rustad. Søstrene var ikke redd for bryderi. Hver søndag leverte de varer med hest og vogn på skrøpelig vei til beboere på Ødegården i Østmarka. På Rustad lå det også et skomakerverksted, noe som var en helt nødvendig virksomhet for innbyggerne på den tida.