Fra tidenes morgen
Navnet Oppsal kommer av det norrøne Uppsalir, som betyr «høytliggende gård». Oppsal gård er svært gammel, og tilhørte i middelalderen Oslo Bispestol, før den ved reformasjonen tilfalt kronen.
Ingen annen hovedstad i verden har en like variert og interessant berggrunn som Oslo. Osloryggen strekker seg fra Larvik i sør til Mjøsbygdene i nord og er berømt for sine grus- og leirmasser, spesielle forsteininger, vulkanske bergarter og bruddlinjer. Under Ekebergåsen finnes granitt og gneis fra jordas urtid, tilbake til prekambrisk tidsalder for mer enn en milliard tilbake.
Da istiden tok slutt og breene trakk seg tilbake for omtrent 9.000 år siden, stod havet langt høyere enn i dag. Øvre marine grense var omlag 220 meter over dagens havnivå, noe som betyr at havet sto helt opp til Ulsrudvannet og vel så det. På havbunnen ble det avsatt leire som ga gode jordbruksforhold, noe vi ser spesielt rundt Østensjøvannet. Her lå den såkalte Oslogrenda med gårdsbruk fra eldre jernalder der Østensjø gård antakelig er eldst.
På 1660-tallet begynte et omfattende salg av krongods, og gårdene i Aker ble regnet som en sikker pengeplassering. Kjøperne var velstående Kristianiaborgere, mens de gamle brukerslektene ble sittende som leilendinger. Oppsal gård ble solgt i 1663. Hundre år senere hadde den tre husmannsplasser: Wassengen, Jørgensløkken og Dohlerud.
Den første veien gjennom distriktet var den nå fredede oldtidsveien fra Oslo til Enebakk. Veistrekket kan følges fra Nordre Skøyen hovedgård og sydover langs Skøyen Allé. Traseen er godt synlig fra Skøyenåsen skole og sydover, der den følger Østensjø terrasse og slynger seg gjennom Østensjø gård. Ikke langt fra skolen gikk også en avstikker til Oppsal gård. Vintertraseen er kjent som Plankeveien gjennom Østmarka. I det nittende århundret var opptil 2000 hester i sving med å kjøre trelast. Mesteparten av tømmeret kom fra Øyeren, etter fløtning nedover Glomma. Plankekjørerne holdt stand inntil de ble danket ut av jernbanen på siste halvdel av attenhundretallet.
Østensjøveien var opparbeidet som en smal gårdsvei til Østensjø gård. Den ble utbedret og forlenget til Enebakkveien i 1855. Folk flest mente den kun tjente til at eierne av bondegårdene fikk anledning til å komme sammen for å spille det populære kortspillet «Polskpass». På folkemunne ble derfor Østensjøveien kalt for Polskpassveien, hvilket sier en del om trafikktettheten på den tida.
g)
Kristiania var i år 1800 en søvnig by med kun 10.000 innbyggere, hovedsaklig samlet rundt Stortorvet. Så sent som i 1850 var Gamlebyen – «Oslo» – kun noen hytter ved elva. Utviklingen av kommunikasjonene skulle gi byen et kraftig oppsving. I 1827 åpnet den første båtruten til Kristiansand, tjue år etter ble en ukentlig postrute innviet til Kiel, mens Hovedbanen til Eidsvoll åpnet i 1854.
Industrien var nå på frammarsj, og folk strømmet inn til hovedstaden fra bygdene omkring. Fra 1850 til 1900 ble byens befolkning mer enn sjudoblet, fra 30.000 til over en kvart million. Flertallet av de nye Kristiania-beboerne var i 1900 innflyttere, og de fleste «innfødte» var småbarn produsert av de samme innflytterne. Utviklingen førte til stort behov for boliger.
Søndre Oppsal gård ble i 1901 kjøpt opp av eiendomsmekler og brukseier Anton Tschudi. I Motbakkene ser vi fortsatt sporene etter gården. Tschudi utparsellerte eiendommer og la dem ut for salg, prisen var fra 50 til 200 kroner per mål avhengig av beliggenheten. Eiendommene ble gitt navn av kjøperne, stort sett håndverkere fra Kristiania. Algarhøi i Ulsrudveien, samt Hemnes og Bratli i Østmarkveien var de første tomtene som ble bygd ut på nedre Oppsal. På øvre Oppsal, også kalt Oppsalskogen, fantes Vilberg i Vilbergveien, Nilsberg på Eftasåsen og Kampheim i Kampheimveien.